"Din lappjævel!"

 



 

Vi gode borgere fra Norge er opptatt av naturen. Vi knipser bilder av fossefall, vidder og snø. Vi tar bilder av ville dyr og solnedganger. Vi er et stolt folk som vil vise verden hvor rent, friskt og vakkert det er her vi bor og lever. 

Vi er opptatt av bunader, stabbur og brunost. Vi verner om gamle ting som trau, hus og løer. Vi elsker alt som er gammelt og traust. ALT skal selvsagt være ekte. Vi er nordmenn og det er vi stolte av! Svært stolte av. 

Vi har løsrevet oss fra Danmark og Sverige. Vi ville være et land, og ikke tilhøre noen! Vi ville ha vårt eget språk, og gud bedre den som ville noe annet. 

Langt oppi nord der viddene møter himmelen bor det samer. De har gjennom mange år blitt trakassert, mobbet og ledd av. De har fra sent på 1800 tallet blitt truet til å snakke norsk. De har aldri fått undervisning på skolen på sitt eget språk. 

Gjennom media har jeg i det siste sett og hørt hvordan vi gode norske borgere snakker til og om samer. Reality programmer som Robinson, Paradise hotel og nå sist Farmen har alle vært med på hetsen. 

"Lappjævel" er ordet som går igjen i programmene, men det værste av de alle var nok under innspillingen av Robinson. «Satans samekjerring. Forbaska stygg heks, bitch (...) Du er en råtten kjerring, vet du. Ta den stygge r... di og forsvinn (...) Det lukter jo dritt langt fra ...», sa Arambasic til samen Balto i beste sendetid i reality-showet.

Vi nordmenn, som er så opptatt av gamle tradisjoner, og som gjennom år har sloss for å være selvstendige og fri, burde gå å skylle munnen vår med salmiakk! 

Samer: Vært stolt av tradisjonene deres. Bær navnet, språket og drakten deres med stolthet! . 

Sii i luga le ulu <3u

Tror du barnet ditt lyver?



 

Pappas nye kjæreste står der foran den lille jenta. Hun er sint, sur og passe rasende  "Hva er det med deg? Du bare later som du er allergisk. Du reagerer ikke på moren din sin hund, men mine katter, de tåler du liksom ikke. Hæææ?"'

Jeg har skrevet om dette før, men det ser ut som om at temaet aldri kan bli snakket nok om. Det ser ut som om noen aldri kan forstå det, derfor skal jeg nå prente det inn i hodet ditt med te-skje! 

Alle som har en allergi for pollen eller dyr kan forstå hvor forferdelig det er. Man blir trøtt, uopplagt, sløv, får influensafølelse, og man klør i både ører, munn og ikke minst øyne. 

Tilbake til den lille jenta. Jo, hun tåler nok sin mors hund fordi den er hun oppvokst med, og har blitt noe vi kaller sensiblisert mot. Kattene derimot er noe annet. For det første er katt et sterkt allergen. Faktisk noe av det sterkeste vi har

For det andre er disse dyrene "nye" for den lille jenta, og for selv om hun har blitt bedre av allergien sin generelt, kan kattene løse ut allergi på nytt. Hun kan også få pusteproblem og astma av det. 

Det som er det forunderlige, i dette tilfelle, er at pappaen ikke skjønner det heller. Han tror at datteren spiller, akkurat slik kjæresten hans gjør. 

Du vet, kjærlighet gjør blind, og i dette tilfelle er det slik. Far er stokk døv, blind og fryktelig sløv. Han er oppover ørene forelsket i sin nye kjæreste, og at hun har to katter som datteren reagerer på, driter han regelrett i. Han tar det personlig, akkurat slik kjæresten hans gjør. 

Dette er et et klassisk eksempel jeg hører om flere ganger pr. måned. Jeg blir like overrasket over at dette forekommer hver gang. Hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig å gi så utrolig blaffen i ditt eget barns helse på denne måten?

Det MÅ da være mulig å tenke bittelitt lenger enn sengekanten, eller? 

Åh lord! Tiraden er i gang....igjen...

 

 

Du kjenner de garantert! De som mener at lyn og torden slår ned i hodet på akkurat dem fordi de har gjort seg fortjent til det. De som sukker langt og høylytt over at det er mandag, før vi andre har fått sukaten ut av øynene. De som på død og liv må fortelle at det er nok en dag med jobb før det er helga og fri! 

Det som er greia er at de ikke skjønner det selv at de er pessimister. Når en pessimist opplever at livet er bra, tolker han verden dit hen at det er nok ikke så lenge til det går dårlig igjen. Det kommer alltid en dump. Ikke vits å ta av her eller glede seg for mye. 

En pessemist er uheldig. Han er liksom født under feil stjerne her i livet. Alt det han eller hun foretar seg går enten rett vest eller skikkelig på trynet. Står han mellom valget av to ting, kan du banne på han velger det værste. Skal han selge noe, går aldri salget slik det skal. Kjøper han noe, er det selvsagt alltid feil og mangler i hans pakke... 

Mens vi andre ville smilt litt av det hele, sukker pessimisten for ente gang og tiraden er i gang. "Det er typisk da. Det måtte jo mangle noe her. Jeg skjønner det ikke jeg. Nå må jeg ringe å mase DER også,!!!!!!!!!!" sukk, sukk, sukk 

En pessimist er ofte en artig person, men i lengden suger han energi. Man må lære seg å lukke ørene og munn om man skal bo sammen med en slik en. Det hjelper lite å si noe. En pessimist får du verken snudd rundt eller omvendt.

Jeg vet det er vanskelig, men husk at en pessimist aldri kan bli optimist. 

 

Disse er de værste å ha på visning...


 

Jeg skal selge boligen min og har den siste tiden hatt utallige private visninger. Ikke ante jeg at det var så mange rare folk på visning, ei heller hvorfor de i hele tatt kommer når de ender opp med å si at boligen ligger for langt fra byen. Hallo? Og det så du ikke på Google map før du ba om privat visning.?? Jeg bor 10 minutter unna by sentrum med bil, og synes selv den er ganske sentral, men ok. 

Når man har visning, og da spesielt private visninger føler en seg nesten avkledd, ja, rett og slett litt naken. Folk skal titte i og under de merkverdigste plasser. En tittet under bordet mitt, en annen i kjøleskapet. Hva han gjorde der må gudene vite.  Det er ikke interegrert og følger derfor ikke med huset, men det spilte visst ingen rolle. 

Den mest bisarre opplevelsene var når jeg fant en dame i sengen min. Når jeg så spurte hva hun gjorde der fikk jeg til svar at hun lå å leste veggordene mine .. Herregud, jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine akkurat da..

De som er visningens værstinger er svigerfedre som skal vise seg for sin vordrene svigersønn! Selv om de selv sitter på kontor, har ti tommeltotter, og har kjøpt hjelp til all oppussing i eget hjem av polakker, så er de plutselig både snekkere, elektrikere og rørleggere på en gang!

Det er ingenting disse svigerfedrene ikke kan og vet. Plutselig kan de alt om membrann på bad og kursene i sikringsskapet. De kan alt om varmepumper og piper, og jommen vet de ikke hva som er bærebjelke og ikke også, men sist men ikke minst så kan de til og med beskjæring av frukttrær. Svigersønn setter ingen spørsmålstegn ved at svigerfar bor i blokk midt i sentrum, og har knapt sett et epletre. 

Disse her står midt på gulvet og belærer svigersønnen sin. Du kan omtrent se at de vokser seg høyre og høyere når de forteller, tegner og forklarer. At svigerfar har lest seg opp på Google tenker ingen på! Dette er en mann som kan sine saker altså! 

Hussalg er noe dritt, og jeg håper det snart blir den siste visningen jeg holder på veldig veldig lenge. Går du med tanker på å selge? Lykke til, og du, pass deg for svigerfar :) 

 

Har du slått deg, eller blitt slått?



 

Jenta som sitter foran meg har mørke øyne og ravnsvart hår. Hun er nydelig, og jeg kan ikke annet en å misunne henne litt den fargen på huden. Den er gyllen mens jeg sitter der så hvit at jeg er på kanten til å være blå. 

Jenta er fra et land hvor solen stort sett skinner. Det er i hvert fall det bildet jeg har i hodet. Hun snakker gebrokkent norsk, men fult forståelig likevel. Hun forteller om tiden sin i Norge og hvor mye hun savnet barna som var igjen hjemme i landet hun reiste fra. Hun forteller om mannen som er norsk, og deres kamp med å få barna hit. 

Når de endelig lykkes med dette er det vinter i kalde Norge. Barna fra solens land har aldri sett snø, eller ski. De elsker dette kalde og hvite som ligger på bakken. Alt er fryd og gammen.

Etter et knapt halvt år i Norge begynner barna på skole. Alle skjønner at det er vanskelig. De er små, og dette språket vårt er vanskelig. Likevel klarer de seg bra, helt til det fatale skjer. 

Barna har fått ski til jul, og i pur glede tråkker de seg oppover bakkene. De ramler og detter. Reiser seg, og detter igjen. Både rumpe og knær for hard medfart. På skolen ser læreren stumpen til den yngste. Den er gul og blå etter mange fall på et hjemmesnekret hopp. 

Spørsmålene hagler over den lille. "Har du slått deg, eller blitt slått?" Den lille som absolutt ikke skjønner forskjellen på dette, svarer JA på alt. Bekymringsmeldingen fra skolen er et faktum! 

Så fort kan meldingen komme, og jeg rister litt på hodet av alt sammen. Den lille skjønte ikke forskjellen på disse ordene våre, og det fikk fatale følger.

Det store spørsmålet mitt er: Skal det virkelig ikke mere til? 

#barn #skole #familie #slått #ski #vinter #bekymringsmelding

Kjæresten postet nakenbildene på nett..



 

Rebekka er 17 år når hun møter kjæreste sin for første gang. De to blir fort ett par, og hun føler hun svever. Hun har funnet mannen i sitt liv. Ikke bare er han kjekk, men han elsker det samme som hun, å ta bilder.  

De to tar bilder av alt, og da mener jeg ALT! De tar bilder til og med på soverommet. De ler og kniser mens det knipses. Det ene bildet etter det andre blir tatt. Ikke en gang tenkte hun på konsekvensen dette ville ha for henne...

Så tar kjærligheten slutt. Det blir stygt mellom dem rett og slett. De sårer hverandre begge to med både ord, og ikke minst bilder. Han gjør der styggeste her. Han blir medlem av en "gutteklubb" på nett og legger ut bilder av henne der. Hun derimot aner ikke noe... ennå...

Så går bomben av. Flere folk har delt bildene av henne, tatt fra soverommet i situasjoner som absolutt er private. Hun er bokstavelig talt kledd naken. Alle vet hvor fort delinger på nett skjer. I løpet av to timer var bildene delt tusenvis av ganger.

Denne jenta er i dag langt nede. Hun er sykemeldt og deprimert, og hun tør ikke gå ut. Hun føler skam og anger, men får ikke stoppet det. "Gutteklubben" er i dag fjernet fra nettet, men jeg vet det eksisterer nye nettsteder hvor bilder fortsatt deles. 

Kjenner du, eller har dette skjedd deg ta kontakt her: 

Tjenesten slettmeg.no kan hjelpe

Den norske tjenesten Slettmeg.no driftes av Norsk senter for informasjonssikring (NORSIS), og spesialiserer seg på å hjelpe privatpersoner med å få fjernet uønsket informasjon fra nettet.

"Jasså, du bruker Sundby dop??"

 

VENTOLIN;981115;SMH NEWS;PHOTOGRAPH BY JAMES ALCOCK;PHOTOGRAPH SHOWS ASTHMA SUFFERER, CINDY BENNETT (AGED 23) USING A VENTOLIN INHALER.

 

Jenta som sitter foran meg i dag ser ned i gulvet, mens hun mumler dette. Jeg kjenner jeg blir stiv som en stokk. Jeg tror nesten ikke det jeg hører.  

Jenta er 13 år. Knallgod på ski og løping. Best i sin klasse, helt til hun kollapset ved påsketider i fjor. Hun kom til oss, og fikk diagnosen astma. Hun begynte på medisiner, og fikk en ny hverdag. 

For at hun ikke skal bli syk, eller få seg en ny knekk, må hun bruke astmamedisin, og ikke minst Ventoline før hver trening og løp. Det er altså på stadion hun har fått slengt etter seg denne idiotiske meldingen. Og ikke av hvem som helst, men av noen foreldre til de andre barna på laget. 

Hva i granskogen er dette?? Her snakker vi om mobbing blant barn, men dette her? Voksne folk? Om du ikke har mer greie på dette en som så, da bør du holde klokelig kjeft, spør du meg. 

For det første: JA, Ventoline står på dopinglisten med farge gul. Det vil si at du kan bruke dette opp til en øvre grense. 

For det andre: Ventoline hjelper IKKE på de som ikke har sensitivitet i bronkier! Derfor er det liten sannsynlighet at denne 13-åringen gjør det bedre enn ditt barn på banen eller i løypa! 

Ærlig talt! Om du er så nedsnødd at du lirer ut av deg slike meldinger så bør du lese deg opp før du uttaler deg. Denne jenta tør nesten ikke ta sin nødvendige medisin på grunn av uttalelsene dine! 

Jeg går ut ifra at du sier dette fordi du er redd for at hun "doper" seg til seier over ditt barn?? Vel, da må du som sagt gå hjem å lese på Google, nettdoktoren eller hvor søren du finner svarene dine.

Så vil jeg til slutt be deg om å vaske munnen din med Zalo, fordi det du uttaler til en liten jente er utrolig stygt gjort! Rett og slett møkkete! 

 

En livsfarlig arbeidsplass!



 

Tenk deg at du sitter på bussen på vei til jobb - du gruer deg. Tenk deg at i dag igjen skal folk le av deg, og de skal baksnakke bak din rygg. Tenk deg at du skal være redd for å bli slått sparket og spyttet på. Tenk deg at du skal være redd for å snu ryggen til kollegian din fordi han plutselig blir så  innmari sint at han kaster noe hardt mot hodet ditt. Tenk deg at du skal få høre hvor vondt det lukter av matpakken din. 

Tenk deg at du skal få bemerkinger over at jakken din er kjøpt på Cubus og ikke på Bik Bok. Du skal bli ertet for at du har flekk på klærne dine, og at skoene dine er stygge. Tenk deg at skal føle deg utrygg i korridoren fordi du har fått beskjed om at du skal bli banket opp, og sist men ikke minst, du får høre hvor feit og stygg du er. 

Når du forklarer dette for sjefen din får du heldigvis en tvungen unnskyldninga  av noen som absolutt ikke ser ut til å mene det. Sjefen din ber deg holde deg unna dem som mobber deg en stund, Han sier til deg at "de kan ikke noe for at de gjør det skjønner du. De blir bare så lett sinte" 

Tenk deg at du må ha dem rundt deg både i arbeidstiden og pausene dine i etterkant, og du må selv passe på at du rekker å komme deg unna neste gang. Mest sannsynlig rekker du ikke det, for ting skjer så plutselig. Og dessverre har ikke arbeidsplassen din råd til vakthold rundt uforutsigbare kolleger.

Hadde dette skjedd på din arbeidsplass hadde den mest sannsynlig blitt stengt på grunn fare for liv og helse. Historien ville sikker vært på første side i avisen, og det hadde blitt slått stort opp hvor forferdelig dette var for deg som arbeidstaker. Her ville arbeidstilsyn og HMS- ansvarlig blitt koblet inn. Dette ville blitt en stor sak. 

Det rare er at akkurat dette skjer på alle landets skoler hver dag! Hver dag blir barn sparket, slått, banket og lugget. Hver dag er det alltid noen som gruer seg til sin "arbeidsdag" på skolen. Hvorfor blir det slått hardere ned på når det gjelder vår arbeidsplass, men vi klarer det ikke med våre små barn på skolen? Kan du forklare meg forskjellen på det? Jeg skjønner det ikke! Nei-så-men om jeg gjør

 

Inspirasjon en kronikk i Aftenposten -2014

I disse månedene bør du ikke ha bursdag!



 

Jeg har forundret meg over en ting ganske lenge. Faktisk så har jeg sett dette hver dag i 6 år. Det jeg har oppdaget er litt rart, men det har kanskje sin logiske forklaring?

Jeg jobber på en privat lungeklinikk hvor vi mottar 3-5 henvisninger fra fastleger og sykehus hver dag. Disse henvisningene legger vi inn i datasystemet for så arkivere de etter fødselmåned i en mappe. Du trenger altså ikke bare være lungesyk hos oss, her kan det kun dreie seg om allergier av ymse slag.

Det som er litt pussig er at på noen måneder er er bunken ganske så liten, mens de på andre måneder er en stor tykk bunke. Hvorfor? 

Mars, april, mai, juni, juli og august er månedene man absolutt ikke burde kommet til verden, i følge buken min. Den aller største bunken finner man på mai (obs, da har jeg bursdag)!

I disse bunkene finner vi astma og allergier i fleng, ung som gammel. Igjen spør jeg, hvorfor? Kan det være slik at når du er født inn i en pollensesong, så er du mer disponibel for å utvikle dette? Eller er det noe på høsten og vinteren mens vi ligger i magen som gjør at vi fødes mer disponible? Eller er det rett og slett tilfeldig? 

Jeg aner ikke, men rart er det...

Årets pollensesong er i gang!



 

I følge sidene til astma og allergi forbundet er det funnet pollenkorn fra Or på målestasjonen i Kristiansand. Det vil si at vi nå kan slå fast at årets pollen sesong 2017 er i gang. 

Har du ikke begynt på medisiner ennå, bør du starte - NÅ! 

Grunnen til den tidlige sesongen er været så klart. Det har vært mildt og godt både i november og desember og raklene på Or og Hassel ligger der klare. Litt sol på de nå, og de spretter ut i full blomst. 

Igjen vil jeg anbefale deg som strir med allergi for pollen eller dyr om å vaksinere deg! 

Allergivaksinasjon, og hva det er, kan du lese om her

Mamma, hvorfor ser ikke læreren meg?




(Bilde er kun for illustrasjon) 
 

En liten jente går på en skole med med mange elever. Hun synes alt er stort på den skolen. Bygningene, skolegården, og ikke minst de andre elevene på trinnene over. 

Når skoleklokken ringer for friminutt løper alle elevene ut. Den lille jenta gruer seg. Hun vil helst være inne. Sitte alene på en stol å lese en bok kanskje? Hun vet at det er ikke lov, og rusler etter de andre - hun somler med vilje.

Ute i skolegården er det høye rop og full aktivitet. Den lille jenta vet hva hun må. Hun må finne en lærer å holde seg i nærheten helt til det ringer inn igjen. Hun må ikke være utenfor synsfeltet til læreren, det har hun lært seg.

Så skjer det noe borte ved sklia, og læreren løper dit. Jenta blir plutselig alene. Hun kjenner hjerte dunke. Ærsj, nå kommer den klumpen i magen igjen. Det skjer fort. Gutten hun er så redd for går to trinn over henne. Han er stor. 

Pang sier det, og den lille jenta ligger på bakken. Den store gutten har sparket henne ned. Han sparker hele tiden. Det er alltid han. Han har slått henne flere ganger også. Rett i magen der den klumpen sitter. 

Læreren kommer til, og hun hører at gutten blir formanet om å gå vekk. Hun spytter grus, men hun børster vekk resten av klærne. Hun vet hva som skjer nå. Gutten blir fulgt inn for samtale, jenta må gå inn i klasserommet selv. 

Den store gutten har en diagnose. Hun vet det heter ADHD. Hun vet at det er derfor han gjør slikt. Han blir fort sint, og han skriker mye. Alle lærene ser han, og de passer på, men så fort de snur ryggen til, er han slem. 

Den lille jenta sitter inne i klasserommet sitt igjen. Hun hører læreren fortelle at gutten ikke kan noe for det. Han hører at de må være snille mot han, fordi han ikke må bli sint.

Den lille jenta ser ned i pulten. Så var det hennes skyld kanskje? Hun tenker etter mens klumpen i magen vokser. Hun skjønner ikke hvorfor alle snakker med han, men ikke til henne. Hun vil hjem til mamma. Hun vil hjem til sofaen og pleddet sitt. Ærsj, denne klumpen i magen....

Så kom toget...



 

Det er en helt vanlig mandag for folk flest. Vi kjefter på barna som er trege, smør matpakker, mens tankene flyr over alt vi har å gjøre. Vi pusser tenner mens vi tenker på selskapet vi skal ha til helgen.Vi knyter sko mens vi tenker på hunden som fikk en altfor liten luftetur på morgenen.

Et sted ikke langt unna meg, går det rundt ei jente med helt andre tanker. Mens vi puster og peser for å rekke barnehage og skole, går hun rundt alene. Hun har en tanke i hodet - dø. 

Mens vi sitter i kø og banner over dumme trafikanter og fotgjengere som ikke bruker reflex, vandrer hun med et pledd under armen på vei mot jernbanen. Hun er lut i ryggen og bunnløs fortvilet. 

Mens vi har kjeftet på våre barn siden vi sto opp, har hun ingen å kjefte på lenger. Hun har mistet foreldreretten til sitt barn. Hun orker ikke leve uten, og har i sin fortvilelse funnet løsningen. 

Mens vi åpner pcen på jobben, og er i gang med dagen, legger hun seg ned på jernbanelinjen med pleddet over seg for å vente på toget. 

Når vi er i gang med kaffekopp nummer to, skriker det i bremser på et tog som kommer i stor fart. Når vi går på første møte for dagen, er det hele over for jenta på jernbanelinjen.

Alt dette skjer mens vi sukker over mandagen, og forbanner folk som kommer forsent til møtet fordi toget brått måtte stoppe....

Mine og dine barn...


 

"Nei, ærlig talt Trude! Du skjemmer bort barnet ditt" " Nå er jo guttungen 4 år, nå må han vel snart lære seg å sovne alene!"

Utbruddet kommer fra kjæresten som ikke er pappen til 4-åringen. Han har fått med seg en et barn på kjøpet, akkurat som Trude har gjort med hans barn. 

Mitt barn, ditt barn og felles barn. Dette er en helt vanlig sammensetning i mange hjem. Det fungerer for mange helt utmerket, men hva når det ikke gjør det? Hvordan påvirker det barna, deg og meg? 

Trude har vært alene med sitt barn siden han kom til verden. Selv om hun og kjæresten har vært sammen i noen år, er det først nå de har blitt samboere. Det at noen plutselig setter spørsmålstegn ved rutiner du har hatt, og har, med barnet ditt gjør noe med deg.

Plutselig må man ta mer hensyn. Du må hysje på ting som før man ikke har hysjet på. Om du har tenåringsbarn, og kjæreste små, kan det bli enda verre. Når barnet ditt slamrer med dører slik tenåringer gjør, blir du helt uvel. Hva om hans små barn våkner? 

Det er i slike tilfeller barnet får litt overtak på deg. Dette er ditt svake punkt - her kan det tøye grensene langt, og du kan ikke annet en å fly rundt på tå og hysje, hysje og hysje....

Himmel og hav, dere må jo snakke sammen, tenker du sikkert. Joa - det gjør nok folk også det, men følelser er som kjent ikke lett å gjøre noe med. Dette er ingen lett situasjon for noen. Ikke for deg, han, eller barna. "Full pakke" får plutselig en ny betydning...

Billig sofa sa du??




 

Har du planer om å kjøpe brukte møbler på nettet, eller i brukt butikk? Da bør du lese videre. Jeg kjenner jeg blir kvalm, og får lyst til å kaste opp... Ærsj....

"Berit" og familien hennes travet rundt i møbelbutikker. De var på let etter ny sofa. Etter utallige butikker finner Berit endelig drømme sofaen. Aberet var bare at den var for dyr. Så mye penger hadde de ikke akkurat nå. 

Berit begynner å følge med på nettet, og plutselig en dag ser hun at noen skal selge drømme sofaen. Det står at den er lite brukt, og det beste er at den selges til langt under halv pris. Hun ringer, og blir lykkelig eier av en "ny" sofa...

Etter noen uker ser Berit at hun har fått noen røde prikker. De klør og hun tror det er noe hun har spist. Hun kjøper allergi tabletter, men det gir seg ikke. Så får mannen det samme, og snart også begge barna. De begynner etterhvert å ane ugler i mosen.

Når de undersøker sofaen kan de se noen små svarte flekker. De ser at de samme flekkene er på kanten av overmadrassene. De forstår at her har de fått besøk, av veggdyr! 

Et voksent veggedyr er rødbrunt og opptil en halv centimeter langt, men skjuler seg svært godt. De beveger seg kun om natten, når de registrerer utånding av CO2 og kryper til mennesker for å suge blod. De er resistente for insektsmidler som sprayer, og det eneste du kan gjøre er å ta kontakt med skadedyrkontrollen. 

Dette ble dyrt. Både sofaen og madrassene måtte på fryselager. Veggedyrene gjemmer seg helst i  sprekker og bak lister, og siden de er så små er de ikke lett å se. De måtte spraye hele huset, og kunne derfor ikke bo der på en stund. 

Veggdyr er et økende problem i Norge, og bare de siste årene har tilfellene firedoblet seg. Ærsj, sier jeg bare! Skikkelig ærsj! 

 

Herregud, jeg vant !!



 

På torsdag kveld var jeg invitert av Drammens Tidende, vår lokal avis, for å kåre årets samfunnsdebattant 2016 på Rekord bar i Drammen. 

Jeg ankommer til sent, halvblesende og en tanke nervøs. Jeg har da tross alt aldri vært på noe slikt før, og regnet med at her kjente jeg ikke en kjeft. Avisen hadde selv invitert, og ut i fra listen gjenkjente jeg navn som jeg bare selv leser om i avisen. Herregud, hva hadde jeg her å gjøre? 

Dette handler om å hedre noen som har skrevet innlegg i avisen som har engasjert og provosert. Dette handler om å gi pris til noen som har ytret seg i det i offentlige rom for å formidle noe de brenner for. 

Når jeg finner en plass i salen der skjønner jeg at jeg har rett. - Jeg kjenner ikke en kjeft. Jeg sitter der med farrisen min og kjenner at jeg burde tatt et glass hvitvin i stede. Jeg er svett og ukomfortabel. 

Den første prisen som deles ut er det innlegget som har blitt mest lest i 2016, altså leserprisen. I en tåke hører jeg Kristin Monstad, ansvarlig redaktør i Drammens Tidende, rope opp mitt navn. JEG, liksom?? På sparket må jeg ta en tale. Hva jeg sier, vet jeg neimen ikke nå. 

To andre flotte fine jenter vinner også priser.  "Årets nye talent" ble unge Kaja Yngsdal Hilleren og  "Årets samfunnsdebattant 2016" ble Mahira Karim. Det var en ære og glede for meg å hilse på dem. For noen flotte og modige jenter! 

For en kveld det ble! Jeg er stolt og ydmyk for at folk setter pris på det jeg skriver. Det gjør meg modigere, og ikke minst, mer ydmyk!

Innlegget som vant kan leses her

Tusen takk for prisen! 

 



 

C9, fra Forever Living.



 

Jula er over for lengst. Ja, det ble mye god mat og godt drikke. Ja, det ble potetgull og snop. Ja, jeg satt på rumpa i en uke i strekk! Jeg koset meg faktisk. Jeg koset meg glugg i hjel. 

Prisen ble en litt trang bukse, men det som jeg kjente mest på er følelsen av å være "stapp full innvendig" Jeg skjønte at her måtte jeg gjøre noen grep. Det var på tide å skjerpe seg rett og slett.

C9 fra Forever Living blir ikke beskrevet som en slankekur, ei heller rense kur. Det riktige ordet er restart. Når mobilen eller dataen din henger seg må du starte maskinen på nytt. Dette er en kur for alle, uansett størrelse. C9 skal hjelpe deg til å tenke rett i forhold til kosthold, og det er bra for oss alle. 

De to første dagene er det lite "mat". Du drikker shake, aloe vera juice, fiber og tabletter som tar bort søthunger. Nå er det viktig å drikke vann - mye vann. Du kan kjenne hodepine, men det er vanlig når sukkeret forlater kroppen. 

Det som derimot er rare er at urin mengden øker. Herremin, de to første dagene flyr du på do i ett sett. Du kjenner at noe skjer i kroppen din da. Det er snålt og meget merkelig.

Når du kommer deg over de to første dagene kan du bare glede deg. Den energien som kommer på dag 3 og utover er helt utrolig. Den bør bare oppleves rett og slett! 

Du som tror at du sulter deg i hjel på denne kuren, må tro om igjen. Det finnes mange fantastiske oppskrifter i hefte som medfølger, og ikke minst så utrolig mange gode shaker du kan lage. 

 



Alle kan klare 9 dager, alle trenger virkelig den restarten en gang i blant.



Ønsker du å teste det ut? Eller lurer du på noe, spør meg:)

http://myaloevera.no/monica-drammen/nb/start/

DU er feig du!


 

En historie fra en arbeidsplass.

Hun står med ryggen mot døren. Hun er rød i ansiktet, og håret i uorden. Hun er sur som en padde. Hun klager over arbeidsoppgaver, dårlig luft, sjefen som er en idiot, og ikke minst sur kaffe. 

Vi andre sukker. - Så var det i gang igjen. 

Det at noen klager på alt, gjør noe med oss alle. Selvsagt er det lov å klage, men det er dette som kommer igjen og igjen gjør oss andre både slitne og leie. Det å høre på negativitet dag ut og dag inn forsurer miljøet. Du blir syk av det rett og slett. 

Plutselig går klagingen over til å omhandle idioten "Anne" som selvsagt ikke er tilstede. Det å baksnakke kollega som ikke kan forsvare seg er feigt, og det gjør DEG til en dårlig kollega.

Er det slik at du har problemer med noe eller noen på jobben, så ta det opp med vedkommende, eller med den på toppen som kan løse problemet ditt. Det å syte og klage over sur kaffe eller idioten Anne gjør verken kaffen, eller forholdet til Anne bedre. Og det gjør hverdagen til oss andre dårlig også.

Jeg kan ikke tenke meg verre enn å komme på jobb, alt er i grunn greit, hvor man etter to timer kjenner på vondt i hodet og stive muskler. Alt dette bare fordi du er så fordømt feig at du snakker bak ryggen, og klager over det meste.

Jeg sier nå, som jeg sa da, voks opp! Er du så tøff i trynet at du står slik å baksnakker, er du tøff nok til å fronte det også. Ellers er du ingenting annet enn en feig liten lort! 

 

 

 

 

 

 

 

En hakkekylling....



 

En dag blir en liten kylling født. En gul liten ball som piper i ett sett. Denne lille kyllingen er redd for  det meste. Alt er så stort, og den verden den fødes inn i er så kald. Bare noen timer etter den er født savner den varmen, mørket og tryggheten i egget den lå i. 

Kyllingen vokser fort, og forstår tidlig at i hønsehuset er det hirrarki. Det er en høne som bestemmer over alle. Den bestemmer hvem som skal få være, og hvem som skal hakkes på. Den får resten av flokken med seg også. Det er ofte alle mot en.

Den lille kyllingen blir halvoksen da lederhøna bestemmer seg. Nå skulle hun ta denne lille spirrevippen. Den lille har begynt å bli for pen. Lederhøna vil ha hanen for seg selv. Hun kakler og brisker med fjærende. Hun maner opp til harnisk i hønsegården. Alle de andre hønene er med. De tør ikke annet. Bedre å være med, en selv å bli tatt. 

De begynner i det små. De biter og napper den lille. Først på ryggen, så brystet før de etterhvert går etter stjerten. Det er plutselig nebb overalt. Den lille prøver å komme seg unna, men den blir presset lenger og lenger inn i hønsegården. Til slutt er det ingen vei å rømme. Den lille ender sitt liv i et lite hjørne.

Når bonden kommer finner han en liten ribbet høne. Den ligger der blodig og naken. Den er hakket til døde. Lederhøna brisker seg. Hun er stolt. Hun er stor. Hun er alt. 

Bonden tar den lille nakne bylten i bena og kaster den bak låven. Der ligger den som revemat. Resten av flokken prikker i seg mat og later som ingenting. Mulig de har for liten hjerne til å tenke på at den neste som mobbes til døde kan være den selv.. 

10% fraværsregel sier du??

 


 

Klokken hadde så vidt bikket 07. 00 da jeg hutrer i en rask gange over broen. Her var det bare å komme seg inn. Gradestokken viste 12 blå i Drammen i dag, Nordavinden blåste fra alle kanter, og jeg var stivfrossen før jeg var halvveis. Fytti heite den gufsen fra elva er kald.

Så, der foran meg ser jeg henne. Ung, kanskje 17 år i olabukse, vinterjakke og BARE ankler og joggesko! Jeg fikk nesten kuldeslag av å se på det. Herregud a meg! Det der måtte være ekstremt kaldt.

I følge en forsker i SINTEF  er områder som ankler, og som ikke er beskyttet av klær, ekstremt utsatt for varmetap. Du blir altså så fort kald at det kan være farlig. Dette med ankelsokker og joggesko var på moten i fjor, og trenden ser ut til å fortsette.

Jenta foran meg stopper opp ved lyskrysset, og da jeg står ved siden av henne kan jeg ikke dy meg. Jeg bare må spørre om hun ikke fryser halvt ihjel snart. Hun ser på meg! "Vintersko er det styggeste jeg vet! Heller fryse en å gå med dem!"  

Når jeg løper inn i varmen på jobben tenker jeg på ramaskriket som har vært, og er, om 10% fraværsregler på skolen... Gud hjelpe meg. Håper hun ikke får influensa da. Da ryker ikke bare sokkene, men da ryker karakteren også! 

 

 

Når barn mobber barn

 


(Stavanger aftenblad)

 

Jeg sitter her med en klump i magen, og tårer i øynene. Nok en gang har jeg fått høre en historie om barn som mobber barn. Nok en gang skjer dette på en av de laveste klassetrinnene på skolen, og nok en gang har ikke læreren fått det med seg.

Denne lille jenta  er tynn som en flis, men likevel blir det slengt mot henne at hun er feit. Alt hun har på seg blir kommentert, og gud bedre henne om hun har hull i sokken, eller har flekk på genseren. 

Mobberen er ei jente, like liten som henne selv, men utrolig stor i kjeften. Hun er en "smart" mobber og sier ingenting når det er stille eller få tilstede, men når de er mange og det er uro, hagler ukvemsordene. 

Dag ut og dag inn skjer dette, og selv om dette er tatt opp både med lærer, rektor, og de andre som er koblet inn i saken, forsetter det. Foreldreme har hatt møter på møter, men ingenting ser ut til å hjelpe. 

Jeg vet at de er på randen til å gi opp. De er på randen til å flytte, slik som mange av de som blir mobbet gjør. Det ser ut som om mobberne vinner gang på gang på gang. De drittungene blir værende, mens de som blir mobbet, flytter! 

Hvor er du lærer, spør jeg Hvorfor kan man ikke få slått ned på denne utingen? Disse barna er 7 år! Herregud, de går i 2 klasse, men likevel er mobberne blitt så "smarte" at de lurer dere? Tror du virkelig på at disse søte nydelige ungene ikke mobber?

I den siste tiden har jeg hørt mange historier, hvor de fleste kommer fra små trinnet. Her jobber mange nyutdannet lærere som aldri har vært bort i slike problemstillinger. Jeg sier ikke at det er lett å være lærer. Jeg sier ikke at det er lærern skyld, men jeg sier at mange har skylapper og ikke ser. 

Eller som denne lille jenta sa selv " lærerene hører bare på de som bråker, og ikke på hva som blir sagt av de stille"...

 

 

Han burde skamme seg!



 

En mann sitter på gaten og tigger. Han heter Christian og er hjemløs, tannløs og ensom. Han er også rusmisbruker og tjener sine kroner på å sitte der å tigge. 

Du har sikkert gått forbi dem. Noen av oss legger en slant i koppen, noen kjøper bladet de selger, men de fleste går bare flyktig forbi. Vi vil ikke se, og vi orker ikke tenke på de. Vi vil hjem til sofaen, varmen og middagen. 

Christian kan ikke det. Han sitter der i regn og i vind. Han sitter der sommer som vinter. Han har ingen hjem å gå hjem til. Han er denne kvisen på rompa jeg har snakket om før. Han er det ubehagelige vi ikke orker å tenke på. Han har sikkert seg selv å takke. 

Denne dagen, som alle andre dager, sitter Christan der med tigger koppen sin. Han ønsker alle en god dag, helt til en mann kommer gående mot han. Denne mannen stopper opp, og sender avgårde en spytteklyse. Den treffer der mannen ville den skulle treffe, nemlig Christian. 

"Petter uteligger" forteller denne historien på Instagram, og jeg reagerer med avsky! Hva får deg, ukjente voksne mann, til å spytte på et menneske som sitter nede? Hva får deg til å tro at du er så mye bedre enn Christian? 

Jeg vet at der kreves mot og styrke for å klare seg på gata i dag. Du skal tåle varme, kulde og regn. Du skal tåle å bli sett på, pekt på og snakket om. Du skal tåle og bli forbigått og harselert med, men spyttet på?? Fy a meg så lavt det går an å synke, kjære dresskledde mann! 

 

 

Faen ta deg!

 



 

En liten jente begynner på skolen. Hun er snill. For snill. Hun liker folk, og elsker dyr. Er genuint opptatt av alt som kan krype å gå, fra snegler til maur. Hun elsker livet rett og slett!

Så begynner dette lille mennesket på skolen. Fra begynnelsen av er hun litt rar. Elske maur? Herregud, så dumt! Hun blir fort blinket ut som snål, men blir forskånet første år... 

År nr to på en skole med 800 elever begynner bra, men så starter det. Fra å være en glad liten jente, blir hun hun innesluttet og rar. Hun får vondt i magen. Vil ikke på skolen og som foreldre skjønner man ikke noe! 

Mamma'en får på seg "strenge" stemmen og sier " hva i all verden skjer" ? På skolen SKAL du! Hun blir rarere og rarere. Hun blir mer og mer innesluttet. 

Så hører de voksne. Hun blir hakket på, tatt kvelertak på og kastet stein på. Hun mister sko og ødelagt jakker, Foreldrene kjefter og smeller for at hun ikke har orden. Nå vet de bedre ..,

Den lille jente er en skygge av seg selv! Alle de gode tingene hun har vært opptatt av, de som ikke kan ta vare på seg selv, de som har det vanskelig, de som virkelig trenger noen, de som trenger en god venn, det som trenger en hånd å krype opp i, de som elsker livet! Hun som elsker alt det der. Hun ligger på sofaen og er syk.

Hun er 7 år og vil ikke på skolen på grunn av mobbing. Hun er 7 år og ligger med pleddet over hodet og stenger seg ute fra omverden. Som voksen blir man dårlig av å se på det.

Alle som mobber andre burde skamme seg lenge og vel. Du som mobber er på skolen og har det fint, mens jenta som blir utsatt for all dritten din ligger hjemme! Denne lille jente er 7 år,- akkurat som du som mobber. Du skal vite at HER i dette landet betyr jenter noe. HER blir jenter hørt og sett. Akkurat HER betyr hun nemlig alt for mammaen og pappaen sin! 

 

 

Jeg orker ikke mer!



 

Han sitter der og ser meg dypt inn i øynene. "Hvordan var testen i dag?" Spør han. Jeg skulle ønske jeg kunne si noe bra, men tallet som lyser mot meg sier noe annet. Dette er skikkelig dårlig. Dårligere enn for 3 mnd siden også. Det går nedover.

"Er du forkjølet?" spør jeg og håper for guds skyld at han sier ja. Han rister på hodet.. "Det var dårlig" sier han bare. "Jeg kjenner det. Det blir verre"

Mannen er 58 år. Han ser tilsynelatende frisk ut, men det er når han sitter stille. Når han beveger seg er han 100 - minst. "Jeg orker ikke mer." Sier han plutselig. "Jeg kommer til å hoppe foran toget" 

Jeg vet at han faktisk mener det. Jeg vet at han er på randen til å hoppe, om det ikke skjer noe. Febrilsk prøver jeg å finne noe positivt ut av de tallene, men jeg kan ikke se noe, og ikke er det min jobb heller. Jeg skal bare teste. 

" kan du forstå hvor jævlig det er å ikke kunne gjøre en dritt lenger? Sier han. "Kan du skjønne hvor vanskelig det er å ikke løfte en liten sekk  en gang? Jeg må la andre gjøre jobben min. Til og med jenter må hjelpe meg". 

Mannen foran meg har kols. En sykdom som gjør pusten elendig. Nå tenker du sikkert at han har røyket? - NEI! Denne mannen har aldri tatt en røyk i sitt liv, men kols har han fått. Han er baker og han har puster inn hvetemel. Hvem tenker på å bruke maske når man baker? Ingen, ei heller han. 

Nå er på randen til å hoppe. Nå er han på vei til å gi opp. 58 år.. Herregud, det er ingen alder. Jeg har gjort det jeg kan. Jeg har forsøkt å trykke på de knappene jeg kan. Tristheten jeg føler når jeg ser han subber ut av døren min klarer jeg ikke å beskrive. Jeg vet jeg ser navnet hans snart i avisen.

Han hopper - jeg vet han hopper ...

Sladrekjerringer!


(Trøndelag teater)

 

Jeg hører stemmen hennes på bussen på vei hjem fra jobb. Jeg trenger egentlig ikke se etter - jeg har hørt henne før. Den litt høye gneldrete stemmen som vet alt om hele blokka der hun har bodd siden tidenes morgen.

Nå sitter hun altså på bussen og snakker til en annen eldre dame. norsk selvfølgelig, med sin høye skrikende stemme.

Jeg hører hun si: "Ja, han gjør ikke annet han. Sitter der ute å røyker. Han har kols, skjønner du." Nå uttaler hun ikke ordet med å - slik det skal, men med en lang og stor O -det virker som en evighet før hun blir ferdig med det lille ordet. 

Dette var i grunn greit det. Kolsere er vandt til å bli stigmatisert og harselert med de, men så var det denne latteren da. Denne latteren som fortalte hele bussen hvor utrolig idiot denne mannen var. Røyke når man har kols a gitt...Er det mulig, liksom. 

Nå er hun jo selvsagt ikke ferdig med mannen. Å neida. Nå hadde han jommen fått seg ei lita utenlandsk kone også nå. Det hadde hun nemlig sett når hun var nede med søppel litt tidligere på dagen. Ikke fikk han start på bilen heller, og der stod hun, den lille konen hans som ikke var voksen heller. - nei og nei. 

Disse gamle damene er livsfarlige. De står bak gardiner, lytter ved dører, og sniker seg rundt. At de i hele tatt har tid til en by- tur er jo merkverdig. De kan jo gå glipp av noe! Alt i blokka får de med seg, og deretter sitter de på bussen og sladrer om det til alle rundt. De er verre en Se og Hør, og Her & Nå på en gang! 

Som sagt, jeg har hørt henne før og har vet hvordan hun snakker om utlendinger, kolsere, uføretrygdet og gud vet hva. Hun vet hvem som kommer og hvem som går. Hun har full oversikt over deg. Man trenger ikke å ha overvåkningskamera i blokka, så lenge man har slike som henne. Hun klarer jobben med glans! 

Hun fant Veien Ut..



 

Dette innlegget handler om at ALT er mulig å få til. - Bare man vil nok, og har gode folk rundt seg.

Jeg kjente en gang en jente. Ei nydelig jente med langt hår og de flotteste neglene jeg kan tenke meg. Som voksen hører jeg rykter om alkohol, og jeg har forstått i ettertid at hun mistet helt grepet. Hun var blitt en rusmisbruker.

Som rusavhengig er du på det laveste trinnet i samfunnet vårt. Du er den folk ser ned på, hvisker om og unngår. Du er den som stjeler, lyver og er full av faenskap. Du er den alle går forbi. Du er en kvise på rumpa alle vil bli kvitt. Du er ingenting! 

En dag leser jeg på Facebook at hun jeg kjente var langt ute i ødemarken. Hun  skulle deretter på en båt og seile mot Svalbard. Jeg trodde hun hadde klikket totalt, helt til jeg leser om hva og hvorfor. 

Hun fant sin redning. Hun fant "Veien Ut" En orginasjonen som ble stiftet i 2013 av en mann som selv hadde vært en tung misbruker i over 20 år. Visjonen deres er like enkel som den er genial: 

De bruker naturen til å bekjempe apstinenser i stedenfor medikamenter. De går over dal og fjell, mens jaget etter rus flyr gjennom kroppen. De får hjelp av noen som har vært der selv, og ikke av en som sitter bak et skrivebord og ikke skjønner en dritt.

De får kjenne på hva samhold er, og hva det vil si å jobbe sammen. Alle er bokstavelig talt i samme båt, og de driver alle mot det samme målet - rusfrihet. 

Jeg kunne skrevet avhandling om dette, men stopper her. Lurer du på Veien Ut er, så sjekk det ut. Vil du bidra med en krone eller to, er jeg sikker på de blir glade for det. 

... Og du : Jeg er umåtelig stolt av deg <3

 

#rus #avhengig #stolt #veienut #mestring #motivasjon #love 

Vi er vel noen dumme julenisser..?.



 

Norge er kjent for sin snille lommebok, og nå rett før jul, er det tid for å åpne den igjen. Hvert år leker norges storting julenisse med skattebetalernes penger, og i år var det Børge Brende som tok på seg nisseluen. 

Jeg er ikke i mot bistand jeg. Jeg synes det er flott at vi deler av vår overflod, men det er kanskje HVEM eller skal jeg si til HVA, deler vi ut til? 

- Hovedmålet med bistanden er å bidra til fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling for de fattigste og sårbare står det så fint i Norges lover.

- Og da gir vi faktisk penger til serbisk yoga? Nå snakker vi ikke million beløp, faktisk bare 8000 kroner, men dog. Jeg vet rett og slett ikke om jeg skal le eller gråte. Om jeg som jente hadde blitt misbrukt og slått, så vet jeg ikke om det første jeg tenker på er å melde meg på et yoga kurs? 

Men litt lenger ned på listen dukker det opp aktører som det ikke er innlysende hvorfor mottar større og mindre beløp fra det norske bistandsbudsjettet. Blant disse er det kinesiske handelsdepartementet som mottok 28 millioner kroner.

Ja, det er jo flott. Kina er jo døds sure på Norge på grunn av den fredsprisen. De vil jo verken snakke eller se på oss, men ta i mot penger - selvsagt da er vi gode nok. 

Ved å lese nedover på listen kan man begynne å lure på om de som bestemte hvem som skulle få penger, var kommer langt ned i en whisky flaske, eller hadde begynt på flaske nr 2.

Ikke rart verden ler av oss - Vi dumme julenisser med pengesekken på ryggen ...

 

"Du som er så tynn er vel heldig ....?."

 



 

- "Vet du hvor drit lei jeg er av det spørsmålet?"

Jenta som snakket til meg stod foran meg som en tornado. Hun hadde fått noen hissige røde flekker på hals og i ansiktet. Øynene lynte, og jeg kjenner at jeg kunne bitt av meg tungen. 

Herregud, at jeg aldri lærer. Jeg burde holdt kjeft! 

Inne i hodet mitt funderer jeg på hvordan jeg skal si unnskyld. Jeg finner ut at jeg like gjerne kan legge meg paddeflat. Jeg ber om unnskyldning og sier at jeg faktisk forstår. Jeg gjør jo det på en måte..

Denne tornadoen av ei jente er tynn som en flis. Hun er så tynn at jeg er redd hun knekker i to under et vindkast. Hun virker spe og liten, men kraften i stemmen står liksom i grell kontrast til resten...

Grunnen til hennes utbrudd var mitt "lille" spørsmål. "Oj, så tynn du er blitt. Har du ikke matlyst?" Jeg skal si deg fyrstikken tente! Jo, hun spiste OG hun spiste mye også, men la hun på seg? Nei! Hun var nå så møkka lei det spørsmålet at hun kunne skrike..

Jenta fortsetter tiraden sin mens jeg stod der å følte meg som en premie idiot.. "Hvorfor holder du kjeft til de som er overvektige, men ikke til slike som meg? Du er redd for å såre de tykke, men jeg skal få høre hvor tynn jeg er, dag ut og dag inn...hvorfor?" 

Nei, hvorfor? Er det fordi vi tror de som er tynne er heldigere en de som er tykke? Vi tror kanskje de ikke blir like såret over å få bemerkninger for hvordan de ser ut? Vi tror at det så enkelt som å spise mer, sant? 

Vi ville jo ikke sagt til en som var overvektig: " Ojj, så tykk du har blitt i det siste da. Spiser du mye mat?" Litt oppdagelse har man jo for søren, men til de tynne sier vi det til.

For oss som bare kan se på ett kakerstykke så legger vi på oss 4 kilo skjønne jo ikke dette, men joda! I dag lærte jeg det! Ingen flere slike spørsmål, og det tror jeg ikke du bør heller :) 

Parfymen din gjør meg syk..


 

Rett før helgen ble jeg kontaktet av en journalist fra KK. Hun skal lage en reportasje om astmatikere og parfymebruk, og hadde lest noen av innleggene mine om dette. Det hun blant annet lurte på var om astmatikere er plaget av vår bruk, eller skal jeg si overbruk, av parfyme?

Fra gammelt av brukte man parfyme for å dekke over vond lukt. Det var ikke vanlig å dusje hver dag, og parfymen hjalp folk til å tro at de lukter godt. Vi som er astmatikere vet at dette er stikk motsatt. Jo mer parfyme du tar på deg - jo vondere lukter du.

Jeg er astmatiker selv, og vet utmerket godt hvor forferdelig det er å bli tett i pusten. Jeg vet hvor asosial man kan bli, og ikke minst hvor hemmet man blir i hverdagen. Jeg vet at det å sette seg på en buss, kjøre tog eller fly kan by på utfordringer. Jeg vet at det å trene på et treningsstudio er det samme som å be om å bli tett. Jeg vet at badeland absolutt ikke er å anbefale. Jeg vet at kino og teater er ikke noe særlig moro. 

Alt dette vet jeg på grunn av en ting: din bruk av parfyme. Jeg kan ikke fatte og begripe greia med å ta på seg parfyme før man begynner å løpe på tredemøllen på treningsstudio. Jeg skjønner ikke hvorfor du på død og liv må ta på deg parfyme når du skal på et legekontor eller til fysioterapauten.

Jeg ser disse lappene som henger rundt på slike kontorer " husk dette er et parfymefritt sted" overalt hvor det faktisk er syke folk. Men gjør du det? Husker du på det? Nei, det blir ikke gjort, og derfor må disse lappene henge overalt også.

Nå må du ikke tro at jeg er imot parfyme, nei herremin, jeg er jo jente tross alt. Men det jeg vil er at du skal tenke deg bittelitt om hvor mye du tar på deg, og ikke minst - hvor du skal når du har på deg parfyme. Husk at jo tettere det er med folk rundt deg, jo mer konsentrert blir parfymen din.

Og du, vil du prøve å forstå en astmatiker så finn deg ett sugerør og pust inn i det i to timer - godt tror du? 

#parfyme #astma #lukt #asosiale

Ønsker du ny jobb?



 

Det å være drit lei jobben din her helt vanlig sånn dann og vann. Det å forbanne sjefen og kollegaene opp og ned i mente er like vanlig, men det er når dette skjer ofte du kan spørre deg selv: Er dette det jeg vil? Skal jeg holde ut i denne jobben resten av min tid til jeg blir pensjonist?? Om du svare nei her, kan du lese videre. 

Jeg er ganske fornøyd med min jobb, men jeg vet jo at jeg har mer å gi.

Kan du tenke deg noe mere demotiverende en å være på en jobb hvor du kjeder deg? Du mangler rett og slett utfordringer der du får teste deg selv. Du vil kanskje ha mer ansvar? Da kan det være tid for en etterutdanning. Finn ut hvilke ytterlige kunnskaper du trenger og hvilke områder du vil fordype deg i. Kanskje finnes det en etterutdanning du alltid har villet gå, men ikke har våget? Hvis du ikke vil gi opp en fast månedsinntekt kan du studere på deltid. Det kan selvfølgelig bli litt tøft, men det kan faktisk fungere veldig bra. Sjekk med din sjef, kanskje din arbeidsgiver kan bidra med fleksible arbeidstider eller økonomisk støtte? Dine nyervervede ferdigheter vil jo tross alt være en ressurs for foretaket. 

Jeg vil gjerne gjøre noe helt annet. Jeg vet bare ikke hva.
Tenk over hva du liker og ikke liker med din nåværende jobb. Hva vil du gjøre istedenfor? Finn ut hva du synes er viktig i jobben. Er det status, penger, innflytelse, selvrealisering? Finn ut dine styrker og interesser. Finnes det noe du alltid har hatt lyst til å gjøre, men ikke har våget gå videre med? Sjekk ledige stillinger og se hvilke krav de har. Kanskje finner du en jobb som du ikke engang visste eksisterte? 

Jeg vet nøyaktig hva jeg ville gjøre, men jeg våger ikke.
Hvis man begynner på nytt i arbeidslivet så er det alltid en risiko for å mislykkes, og ofte må man gå ned i lønn. Ettersom mange lønnsmodeller bygger på erfaringer så kan du havne på et lavere inntektsnivå hvis du bytter både bransje og karriere og ikke bare arbeidsgiver. Men hvis den nye jobben gir deg mer og gjør deg lykkelig, så er det kanskje verdt det? For å redusere risikoen for å mislykkes bør du planlegge nystarten nøye. Er du sikker på din plan og står bak den 100 %? Er du sikker på at denne endringen kan gjøre livet ditt bedre på lang sikt?

Vil du starte eget?
Når du starter et foretak så forutsetter det tid, kapital og framfor alt energi. Sørg for å få og lytte til ekspertråd på vegen mot ditt nye liv. Jo mer informasjon du får, desto bedre rustet er du for forandringen. Og om sikkerheten i en ansettelse føles for viktig til å gi opp så finnes det kanskje andre alternativ der du kan utforske dine interesser ved siden av din nåværende karriere ?

Ny jobb ?

Som Forever-forhandler kan du skaffe deg en egen framgangsrik virksomhet uten de vanlige økonomiske risikoene. Du kan starte ved siden av din vanlige jobb og selv velge hvilken omfatning du ønsker å satse og hvor raskt du ønsker å vokse. Ønsker du å gjøre noe mer med din situasjon? Ja, da ønsker jeg at du tar kontakt med meg!

 

http://myaloevera.no/monica-drammen/nb/start/

 

Barn føder barn!


Redd Barna
 

Møt Sahir. Hun er i dag 14 år og gravid. Hun ble giftet bort som 13-åring fordi familien ikke hadde råd til å ha henne lenger. Hun er jente og ingenting verdt. Hvert syvende sekund blir et barn giftet bort, i følge Redd Barna.

De blir ofte giftet bort til mye eldre menn, fra 30 år og oppover. De kan ikke nekte da foreldrene ofte ikke har noen valg. De er fattige, ofte på flukt fra krig, og har ingen utdannelse. 

De landene med høyest barnebrud problematikk er India, Afganistan, Jemen og Somalia. Dette er land som er plaget med stor  forskjell på fattig og rik. Kun bare 3% av de rike barna blir giftet bort, kontra 40% av de fattigste. 

Disse jentene blir ofte utsatt for vold, overgrep og ikke minst voldtekt. De får både kropp og underliv ødelagt da de ikke er ferdig utviklet da de penetreres og ikke minst føder barn. 

Sahir sier hun gledet seg til bryllupsnatten, men ingenting ble som hun forestilte seg. Hun hadde store smerter, og hun gråt mye. Likevel mener hun at hun er heldig - Hun blødde da tross alt ikke i hjel, som flere hun vet om har gjort.

Vi som lever i trygge omgivelser i ett av verdens rikeste land, kan nesten ikke forestille oss dette livet til disse unge jentene. I sterk kontrast til dette er våre 13-åringer opptatt av helt andre vanskelige problemstillinger, som hvem som vinner Farmen 2016.......

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
astmaogallergi/Monica's blogg

astmaogallergi/Monica's blogg

44, Drammen

Hei på deg:) Jeg er jente på 44 år som jobber som sykepleier på en privat lungeklinikk i Drammen hvor diagnosene for det meste er astma, kols og allergi. Jeg har selv astma forøvrig. Jeg vil i denne bloggen skrive litt om livet, og det jeg har sett, og opplevet som sykepleier. Håper du vil like det jeg skriver om. God lesning :) Ønsker du kontakt med meg kan du sende meg mail monicahsvendsen@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits