Han burde skamme seg!



 

En mann sitter på gaten og tigger. Han heter Christian og er hjemløs, tannløs og ensom. Han er også rusmisbruker og tjener sine kroner på å sitte der å tigge. 

Du har sikkert gått forbi dem. Noen av oss legger en slant i koppen, noen kjøper bladet de selger, men de fleste går bare flyktig forbi. Vi vil ikke se, og vi orker ikke tenke på de. Vi vil hjem til sofaen, varmen og middagen. 

Christian kan ikke det. Han sitter der i regn og i vind. Han sitter der sommer som vinter. Han har ingen hjem å gå hjem til. Han er denne kvisen på rompa jeg har snakket om før. Han er det ubehagelige vi ikke orker å tenke på. Han har sikkert seg selv å takke. 

Denne dagen, som alle andre dager, sitter Christan der med tigger koppen sin. Han ønsker alle en god dag, helt til en mann kommer gående mot han. Denne mannen stopper opp, og sender avgårde en spytteklyse. Den treffer der mannen ville den skulle treffe, nemlig Christian. 

"Petter uteligger" forteller denne historien på Instagram, og jeg reagerer med avsky! Hva får deg, ukjente voksne mann, til å spytte på et menneske som sitter nede? Hva får deg til å tro at du er så mye bedre enn Christian? 

Jeg vet at der kreves mot og styrke for å klare seg på gata i dag. Du skal tåle varme, kulde og regn. Du skal tåle å bli sett på, pekt på og snakket om. Du skal tåle og bli forbigått og harselert med, men spyttet på?? Fy a meg så lavt det går an å synke, kjære dresskledde mann! 

 

 

Det å ikke gi seg..



 

Noen lurer sikkert hvor det ble av innlegget jeg delte i går. Jeg har rett og slett satt det på vent. Ikke fordi jeg ikke vil, eller tør, stå i front, men fordi tiden ikke var moden! 

Jeg vil ta opp tråden igjen når hun er klar. Akkurat nå er ikke hun det, og det må jeg respektere. 

Jeg skjønte ut fra den korte tiden dette innlegget lå ute, at mobbing fortsatt er et stort problem blandt skolebarn i dag. Jeg fikk meldinger og hilsener fra hele Norge som fortalte det samme.

Tenk bare på hvor mange barn som gruer seg til å gå på skolen hver dag. Tenk bare hvor mye vondt i magen de har. Tenk bare for syke de blir. Dette opprører meg. Dette gjør meg eitrende forbannet, og uendelig trist. 

Min lille venn ligger under teppet på sofaen og skjermer seg selv der. Der er hun trygg og god, men hun kan ikke være der for alltid! I morgen er det atter en ny dag, og for veldig mange barn rundt om som ikke frem mot den. De ser den for seg med gru! Skal vi virkelig ha der slik?? Skal vi virkelig det? 

Jeg orker ikke mer!



 

Han sitter der og ser meg dypt inn i øynene. "Hvordan var testen i dag?" Spør han. Jeg skulle ønske jeg kunne si noe bra, men tallet som lyser mot meg sier noe annet. Dette er skikkelig dårlig. Dårligere enn for 3 mnd siden også. Det går nedover.

"Er du forkjølet?" spør jeg og håper for guds skyld at han sier ja. Han rister på hodet.. "Det var dårlig" sier han bare. "Jeg kjenner det. Det blir verre"

Mannen er 58 år. Han ser tilsynelatende frisk ut, men det er når han sitter stille. Når han beveger seg er han 100 - minst. "Jeg orker ikke mer." Sier han plutselig. "Jeg kommer til å hoppe foran toget" 

Jeg vet at han faktisk mener det. Jeg vet at han er på randen til å hoppe, om det ikke skjer noe. Febrilsk prøver jeg å finne noe positivt ut av de tallene, men jeg kan ikke se noe, og ikke er det min jobb heller. Jeg skal bare teste. 

" kan du forstå hvor jævlig det er å ikke kunne gjøre en dritt lenger? Sier han. "Kan du skjønne hvor vanskelig det er å ikke løfte en liten sekk  en gang? Jeg må la andre gjøre jobben min. Til og med jenter må hjelpe meg". 

Mannen foran meg har kols. En sykdom som gjør pusten elendig. Nå tenker du sikkert at han har røyket? - NEI! Denne mannen har aldri tatt en røyk i sitt liv, men kols har han fått. Han er baker og han har puster inn hvetemel. Hvem tenker på å bruke maske når man baker? Ingen, ei heller han. 

Nå er på randen til å hoppe. Nå er han på vei til å gi opp. 58 år.. Herregud, det er ingen alder. Jeg har gjort det jeg kan. Jeg har forsøkt å trykke på de knappene jeg kan. Tristheten jeg føler når jeg ser han subber ut av døren min klarer jeg ikke å beskrive. Jeg vet jeg ser navnet hans snart i avisen.

Han hopper - jeg vet han hopper ...

Sladrekjerringer!


(Trøndelag teater)

 

Jeg hører stemmen hennes på bussen på vei hjem fra jobb. Jeg trenger egentlig ikke se etter - jeg har hørt henne før. Den litt høye gneldrete stemmen som vet alt om hele blokka der hun har bodd siden tidenes morgen.

Nå sitter hun altså på bussen og snakker til en annen eldre dame. norsk selvfølgelig, med sin høye skrikende stemme.

Jeg hører hun si: "Ja, han gjør ikke annet han. Sitter der ute å røyker. Han har kols, skjønner du." Nå uttaler hun ikke ordet med å - slik det skal, men med en lang og stor O -det virker som en evighet før hun blir ferdig med det lille ordet. 

Dette var i grunn greit det. Kolsere er vandt til å bli stigmatisert og harselert med de, men så var det denne latteren da. Denne latteren som fortalte hele bussen hvor utrolig idiot denne mannen var. Røyke når man har kols a gitt...Er det mulig, liksom. 

Nå er hun jo selvsagt ikke ferdig med mannen. Å neida. Nå hadde han jommen fått seg ei lita utenlandsk kone også nå. Det hadde hun nemlig sett når hun var nede med søppel litt tidligere på dagen. Ikke fikk han start på bilen heller, og der stod hun, den lille konen hans som ikke var voksen heller. - nei og nei. 

Disse gamle damene er livsfarlige. De står bak gardiner, lytter ved dører, og sniker seg rundt. At de i hele tatt har tid til en by- tur er jo merkverdig. De kan jo gå glipp av noe! Alt i blokka får de med seg, og deretter sitter de på bussen og sladrer om det til alle rundt. De er verre en Se og Hør, og Her & Nå på en gang! 

Som sagt, jeg har hørt henne før og har vet hvordan hun snakker om utlendinger, kolsere, uføretrygdet og gud vet hva. Hun vet hvem som kommer og hvem som går. Hun har full oversikt over deg. Man trenger ikke å ha overvåkningskamera i blokka, så lenge man har slike som henne. Hun klarer jobben med glans! 

Hun fant Veien Ut..



 

Dette innlegget handler om at ALT er mulig å få til. - Bare man vil nok, og har gode folk rundt seg.

Jeg kjente en gang en jente. Ei nydelig jente med langt hår og de flotteste neglene jeg kan tenke meg. Som voksen hører jeg rykter om alkohol, og jeg har forstått i ettertid at hun mistet helt grepet. Hun var blitt en rusmisbruker.

Som rusavhengig er du på det laveste trinnet i samfunnet vårt. Du er den folk ser ned på, hvisker om og unngår. Du er den som stjeler, lyver og er full av faenskap. Du er den alle går forbi. Du er en kvise på rumpa alle vil bli kvitt. Du er ingenting! 

En dag leser jeg på Facebook at hun jeg kjente var langt ute i ødemarken. Hun  skulle deretter på en båt og seile mot Svalbard. Jeg trodde hun hadde klikket totalt, helt til jeg leser om hva og hvorfor. 

Hun fant sin redning. Hun fant "Veien Ut" En orginasjonen som ble stiftet i 2013 av en mann som selv hadde vært en tung misbruker i over 20 år. Visjonen deres er like enkel som den er genial: 

De bruker naturen til å bekjempe apstinenser i stedenfor medikamenter. De går over dal og fjell, mens jaget etter rus flyr gjennom kroppen. De får hjelp av noen som har vært der selv, og ikke av en som sitter bak et skrivebord og ikke skjønner en dritt.

De får kjenne på hva samhold er, og hva det vil si å jobbe sammen. Alle er bokstavelig talt i samme båt, og de driver alle mot det samme målet - rusfrihet. 

Jeg kunne skrevet avhandling om dette, men stopper her. Lurer du på Veien Ut er, så sjekk det ut. Vil du bidra med en krone eller to, er jeg sikker på de blir glade for det. 

... Og du : Jeg er umåtelig stolt av deg <3

 

#rus #avhengig #stolt #veienut #mestring #motivasjon #love 

Vi er vel noen dumme julenisser..?.



 

Norge er kjent for sin snille lommebok, og nå rett før jul, er det tid for å åpne den igjen. Hvert år leker norges storting julenisse med skattebetalernes penger, og i år var det Børge Brende som tok på seg nisseluen. 

Jeg er ikke i mot bistand jeg. Jeg synes det er flott at vi deler av vår overflod, men det er kanskje HVEM eller skal jeg si til HVA, deler vi ut til? 

- Hovedmålet med bistanden er å bidra til fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling for de fattigste og sårbare står det så fint i Norges lover.

- Og da gir vi faktisk penger til serbisk yoga? Nå snakker vi ikke million beløp, faktisk bare 8000 kroner, men dog. Jeg vet rett og slett ikke om jeg skal le eller gråte. Om jeg som jente hadde blitt misbrukt og slått, så vet jeg ikke om det første jeg tenker på er å melde meg på et yoga kurs? 

Men litt lenger ned på listen dukker det opp aktører som det ikke er innlysende hvorfor mottar større og mindre beløp fra det norske bistandsbudsjettet. Blant disse er det kinesiske handelsdepartementet som mottok 28 millioner kroner.

Ja, det er jo flott. Kina er jo døds sure på Norge på grunn av den fredsprisen. De vil jo verken snakke eller se på oss, men ta i mot penger - selvsagt da er vi gode nok. 

Ved å lese nedover på listen kan man begynne å lure på om de som bestemte hvem som skulle få penger, var kommer langt ned i en whisky flaske, eller hadde begynt på flaske nr 2.

Ikke rart verden ler av oss - Vi dumme julenisser med pengesekken på ryggen ...

 

"Du som er så tynn er vel heldig ....?."

 



 

- "Vet du hvor drit lei jeg er av det spørsmålet?"

Jenta som snakket til meg stod foran meg som en tornado. Hun hadde fått noen hissige røde flekker på hals og i ansiktet. Øynene lynte, og jeg kjenner at jeg kunne bitt av meg tungen. 

Herregud, at jeg aldri lærer. Jeg burde holdt kjeft! 

Inne i hodet mitt funderer jeg på hvordan jeg skal si unnskyld. Jeg finner ut at jeg like gjerne kan legge meg paddeflat. Jeg ber om unnskyldning og sier at jeg faktisk forstår. Jeg gjør jo det på en måte..

Denne tornadoen av ei jente er tynn som en flis. Hun er så tynn at jeg er redd hun knekker i to under et vindkast. Hun virker spe og liten, men kraften i stemmen står liksom i grell kontrast til resten...

Grunnen til hennes utbrudd var mitt "lille" spørsmål. "Oj, så tynn du er blitt. Har du ikke matlyst?" Jeg skal si deg fyrstikken tente! Jo, hun spiste OG hun spiste mye også, men la hun på seg? Nei! Hun var nå så møkka lei det spørsmålet at hun kunne skrike..

Jenta fortsetter tiraden sin mens jeg stod der å følte meg som en premie idiot.. "Hvorfor holder du kjeft til de som er overvektige, men ikke til slike som meg? Du er redd for å såre de tykke, men jeg skal få høre hvor tynn jeg er, dag ut og dag inn...hvorfor?" 

Nei, hvorfor? Er det fordi vi tror de som er tynne er heldigere en de som er tykke? Vi tror kanskje de ikke blir like såret over å få bemerkninger for hvordan de ser ut? Vi tror at det så enkelt som å spise mer, sant? 

Vi ville jo ikke sagt til en som var overvektig: " Ojj, så tykk du har blitt i det siste da. Spiser du mye mat?" Litt oppdagelse har man jo for søren, men til de tynne sier vi det til.

For oss som bare kan se på ett kakerstykke så legger vi på oss 4 kilo skjønne jo ikke dette, men joda! I dag lærte jeg det! Ingen flere slike spørsmål, og det tror jeg ikke du bør heller :) 

Parfymen din gjør meg syk..


 

Rett før helgen ble jeg kontaktet av en journalist fra KK. Hun skal lage en reportasje om astmatikere og parfymebruk, og hadde lest noen av innleggene mine om dette. Det hun blant annet lurte på var om astmatikere er plaget av vår bruk, eller skal jeg si overbruk, av parfyme?

Fra gammelt av brukte man parfyme for å dekke over vond lukt. Det var ikke vanlig å dusje hver dag, og parfymen hjalp folk til å tro at de lukter godt. Vi som er astmatikere vet at dette er stikk motsatt. Jo mer parfyme du tar på deg - jo vondere lukter du.

Jeg er astmatiker selv, og vet utmerket godt hvor forferdelig det er å bli tett i pusten. Jeg vet hvor asosial man kan bli, og ikke minst hvor hemmet man blir i hverdagen. Jeg vet at det å sette seg på en buss, kjøre tog eller fly kan by på utfordringer. Jeg vet at det å trene på et treningsstudio er det samme som å be om å bli tett. Jeg vet at badeland absolutt ikke er å anbefale. Jeg vet at kino og teater er ikke noe særlig moro. 

Alt dette vet jeg på grunn av en ting: din bruk av parfyme. Jeg kan ikke fatte og begripe greia med å ta på seg parfyme før man begynner å løpe på tredemøllen på treningsstudio. Jeg skjønner ikke hvorfor du på død og liv må ta på deg parfyme når du skal på et legekontor eller til fysioterapauten.

Jeg ser disse lappene som henger rundt på slike kontorer " husk dette er et parfymefritt sted" overalt hvor det faktisk er syke folk. Men gjør du det? Husker du på det? Nei, det blir ikke gjort, og derfor må disse lappene henge overalt også.

Nå må du ikke tro at jeg er imot parfyme, nei herremin, jeg er jo jente tross alt. Men det jeg vil er at du skal tenke deg bittelitt om hvor mye du tar på deg, og ikke minst - hvor du skal når du har på deg parfyme. Husk at jo tettere det er med folk rundt deg, jo mer konsentrert blir parfymen din.

Og du, vil du prøve å forstå en astmatiker så finn deg ett sugerør og pust inn i det i to timer - godt tror du? 

#parfyme #astma #lukt #asosiale

Jobb ønskes til jul..?



 

Det å være drit lei jobben din her helt vanlig sånn dann og vann. Det å forbanne sjefen og kollegaene opp og ned i mente er like vanlig, men det er når dette skjer ofte du kan spørre deg selv: Er dette det jeg vil? Skal jeg holde ut i denne jobben resten av min tid til jeg blir pensjonist?? Om du svare nei her, kan du lese videre. 

Jeg er ganske fornøyd med min jobb, men jeg vet jo at jeg har mer å gi.

Kan du tenke deg noe mere demotiverende en å være på en jobb hvor du kjeder deg? Du mangler rett og slett utfordringer der du får teste deg selv. Du vil kanskje ha mer ansvar? Da kan det være tid for en etterutdanning. Finn ut hvilke ytterlige kunnskaper du trenger og hvilke områder du vil fordype deg i. Kanskje finnes det en etterutdanning du alltid har villet gå, men ikke har våget? Hvis du ikke vil gi opp en fast månedsinntekt kan du studere på deltid. Det kan selvfølgelig bli litt tøft, men det kan faktisk fungere veldig bra. Sjekk med din sjef, kanskje din arbeidsgiver kan bidra med fleksible arbeidstider eller økonomisk støtte? Dine nyervervede ferdigheter vil jo tross alt være en ressurs for foretaket. 

Jeg vil gjerne gjøre noe helt annet. Jeg vet bare ikke hva.
Tenk over hva du liker og ikke liker med din nåværende jobb. Hva vil du gjøre istedenfor? Finn ut hva du synes er viktig i jobben. Er det status, penger, innflytelse, selvrealisering? Finn ut dine styrker og interesser. Finnes det noe du alltid har hatt lyst til å gjøre, men ikke har våget gå videre med? Sjekk ledige stillinger og se hvilke krav de har. Kanskje finner du en jobb som du ikke engang visste eksisterte? 

Jeg vet nøyaktig hva jeg ville gjøre, men jeg våger ikke.
Hvis man begynner på nytt i arbeidslivet så er det alltid en risiko for å mislykkes, og ofte må man gå ned i lønn. Ettersom mange lønnsmodeller bygger på erfaringer så kan du havne på et lavere inntektsnivå hvis du bytter både bransje og karriere og ikke bare arbeidsgiver. Men hvis den nye jobben gir deg mer og gjør deg lykkelig, så er det kanskje verdt det? For å redusere risikoen for å mislykkes bør du planlegge nystarten nøye. Er du sikker på din plan og står bak den 100 %? Er du sikker på at denne endringen kan gjøre livet ditt bedre på lang sikt?

Vil du starte eget?
Når du starter et foretak så forutsetter det tid, kapital og framfor alt energi. Sørg for å få og lytte til ekspertråd på vegen mot ditt nye liv. Jo mer informasjon du får, desto bedre rustet er du for forandringen. Og om sikkerheten i en ansettelse føles for viktig til å gi opp så finnes det kanskje andre alternativ der du kan utforske dine interesser ved siden av din nåværende karriere ?

Ny jobb i julegave.

Som Forever-forhandler kan du skaffe deg en egen framgangsrik virksomhet uten de vanlige økonomiske risikoene. Du kan starte ved siden av din vanlige jobb og selv velge hvilken omfatning du ønsker å satse og hvor raskt du ønsker å vokse. Ønsker du å gjøre noe mer med din situasjon? Ja, da ønsker jeg at du tar kontakt med meg! 

Barn føder barn!


Redd Barna
 

Møt Sahir. Hun er i dag 14 år og gravid. Hun ble giftet bort som 13-åring fordi familien ikke hadde råd til å ha henne lenger. Hun er jente og ingenting verdt. Hvert syvende sekund blir et barn giftet bort, i følge Redd Barna.

De blir ofte giftet bort til mye eldre menn, fra 30 år og oppover. De kan ikke nekte da foreldrene ofte ikke har noen valg. De er fattige, ofte på flukt fra krig, og har ingen utdannelse. 

De landene med høyest barnebrud problematikk er India, Afganistan, Jemen og Somalia. Dette er land som er plaget med stor  forskjell på fattig og rik. Kun bare 3% av de rike barna blir giftet bort, kontra 40% av de fattigste. 

Disse jentene blir ofte utsatt for vold, overgrep og ikke minst voldtekt. De får både kropp og underliv ødelagt da de ikke er ferdig utviklet da de penetreres og ikke minst føder barn. 

Sahir sier hun gledet seg til bryllupsnatten, men ingenting ble som hun forestilte seg. Hun hadde store smerter, og hun gråt mye. Likevel mener hun at hun er heldig - Hun blødde da tross alt ikke i hjel, som flere hun vet om har gjort.

Vi som lever i trygge omgivelser i ett av verdens rikeste land, kan nesten ikke forestille oss dette livet til disse unge jentene. I sterk kontrast til dette er våre 13-åringer opptatt av helt andre vanskelige problemstillinger, som hvem som vinner Farmen 2016.......

Jehovas vitne avlyser julen!


 

 

Jeg kommer helt sikkert til å få pepper nå, men ærlig talt. Dette her blir jeg fryktelig provosert av.

Fra jeg var liten jente har juleavslutning, det å lage gaver, synge julesanger, og ikke minst gå i kirken  rett før jul, vært en tradisjon. Selv om jeg ikke er så kristen av meg, husker jeg dette som en koselig ting å gjøre.

Nå er det ikke slik lenger. Nå får vi foreldre brev eller mail om vi vil at barnet vårt skal synge julesanger eller gå i kirken. Forøvrig heter det ikke kristendom lenger heller. Det er ny tid for alt. 

På en skole i Drammen har ikke barna hatt juleavslutning på flere år. Og der er IKKE på grunn av innvandrere, men på grunn av Jehovas vitne. På denne skolen har altså FAU, som i hovedsak består av foreldre som er Jehovas vitne, bestemt at det ikke skal hete juleavslutning lenger. Det skal hete vinter disko! Barna skal ikke synge julesanger, de skal synge sanger om vinter og snø!

Alle vet at Jehovas vitne ikke feirer jul eller andre høytidsdager. De feirer forøvrig ikke bursdager heller. De feirer i grunn ikke noe. Det er synd og skam og gud veit hva det ikke er, å feire noe som helst. 

Det er helt greit det. For meg trenger de ikke feire en dritt, men å ødelegge for andre som ikke har det samme troen som de, synes jeg rett og slett er forkastelig! 

Mulig jeg er trangsynt, men herremin 'a mann. La nå barna få juleavslutningen sin, lage gaver, og gå i kirken om de ønsker det. - Så kan de andre grave hull i jorda, lese fyrtårn, og tro på dommedag så mye de bare vil! 

Stakkars deg....


 

Hun sitter foran meg å gråter. Denne jenta som jeg har lært å bli så utrolig glad i. Hun som stiller opp for andre i tide og utide. Hun som gir alt på jobb, dag ut og dag inn. Hun som tar på seg dugnader uten å mukke, og hun som er fjellet i familien! 

Nå er hun oppløst i tårer, og jeg kjenner at det gjør utrolig vi vondt å se henne slik. Mellom hikstene kommer historien som jeg nå deler med deg. Litt omgjort, for hennes skyld,  men hoved essensen er der.

- Jeg ser den ligger på bordet. Den svarte dingsen som er blitt hele livet vårt - mobilen. Han må ha glemt den i kaoset da noen skulle kjøpe bilen vår, og kom for tidlig. Han drar aldri fra den. Til og med når han skal dusje tar han den med. Jeg vet hvorfor.

Nå ligger den der. Jeg kjenner at jeg vil åpne den, og lese siste sendte melding eller siste ringte nummer. Jeg vil gå inn på Facebook og lese på massanger meldinger dine. Jeg vil så indelig gjerne - men jeg lar det være. Jeg orker ikke.

Kall meg gjerne dum, men jeg har åpnet den før. Jeg har lest meldinger og sett ringte nummer. Jeg har sett hva han skrev og hva hun svarte. Jeg orker ikke det en gang til. Jeg orker ikke den smerten, så da er det best å leve i uvisshet. Da først kan jeg leve normalt.

Forsiktig tar jeg hånden hennes og stryker den. Jeg spør det spørsmålet du helt sikkert tenker på - Hvorfor reiser du ikke i fra han? 

Med tårevåte øyne ser hun opp. "Jeg kan ikke" hvisker hun. "Det har jeg rett og slett ikke råd til" Jeg nikker. Jeg vet grunnen til det også, men det lar jeg ligge. 

I mitt stille sinn  forbanner jeg Facebook, massanger og mobiltelefoner! Jeg forbanner tilgangen som har blitt så enkel, men mest av alt forbanner jeg han som gjør dette mot en av mine beste venninner! Dette gjør meg så indelig vondt! 

En grisk "predikant"!!



 

Fra et studio i Drammen sender det kristne selskapet Visjon Norge sine tv-sendinger. Her står det en mann å preker. Han kan visst tale i tunger, og han oppfordrer syke og gamle til å gi penger.

Denne mannen har siden 2001 har samlet inn 1 milliard kroner, og får inn gaveinntekter på omkring 100 millioner kroner årlig.

Mange av givere er syke mennesker på jakt etter helbredelse. Budskapet fra denne mannen er:

"den som gir vil høste velsignelse"

Mange av giverne er eldre mennesker, uføretrygdede og minstepensjonister. Selv om de har lite penger gir de store pengegaver i den tro at de kanskje skal få tilgivelse eller bli friske. Mannen som står bak selskapet har i mellomtiden bygget seg opp et  privateid eiendomsimperium. 

TV- programmet "Brennpunkt" sendte denne uken en dokumentar om dette selskapet - Visjon Norge. Jeg ble både lei meg og ikke minst sint. Her sitter det eldre og uføre mennesker som virkelig tror på dette lureriet. De gir alle sine penger de har, og jammen får de ikke spørsmål om å gi mer!!! 

TV2

Du skulle virkelig skamme deg du som utgir deg for å være predikant og misjonær! Du flår gamle og syke for sine sparepenger, mens du selv bygger deg opp en formue! Er dette i Guds navn, synes du? Er dette rettferdig og etisk riktig? Du gjør meg kvalm rett og slett! 

Når mannen er livsfarlig...

 


 

Jeg kjenner jeg blir sint, og ikke minst kvalm, over bildene jeg får i hodet mitt når jeg hører på det denne jenta forteller. Nok en gang undrer jeg over hvor onde mennesker kan være.

Det var en gang en ung og vakker jente som forelsker seg hodestups i en utenlandsk mann. Han sjarmerte alle rundt seg, og hun falt pladask.

En dag pakker hun tingene sine og forlater foreldrene og landet sitt. Hun reiser til et nytt land, hvor hun ikke skjønner språket, eller menneskene. Likevel er hun sikker. Hun føler seg lykkelig og glad, og trodde dette var som starten her begynner - selve eventyreret! 

De gifter seg, og ikke lenge etter, blir hun gravid. Under svangerskapet begynner hun å forstå at denne mannen ikke er som hun trodde. Hun blir voldtatt, slått, sparket og spyttet på. Hun blir nedverdiget på det groveste foran svigerfamilie og deres venner.

4 barn får de sammen. De 3 siste barna er alle unnfanget under voldtekter. Hun forteller stille om alle de gangene hun som høygravid  ble voldtatt med alle mulige gjenstander. - Fra flasker til skrutrekkere! Hun kan den dag i dag ikke forstå at hun ikke abortere når disse brutale voldtektene skjedde, eller når slagene haglet mot mage og hodet

Mannen har en godt betalt jobb hvor han reiser mye. Hver gang han reiser tar han ledningen rundt telefonen og tar bilde av den slik at hun ikke får ringt. Hun tør ikke røre den. Hun har selv ingen penger, og må klare seg på den maten han kjøper inn når han er borte. Det rekker kun til barna - for noen dager. Han låser de inne i leiligheten, og blir borte flere dager i strekk. 

Leiligheten er i 3 etg, og de har ingen mulighet til å komme ut, eller snakke med noen. Slik går årene. Hun blir tynnere og tynnere, og den dagen hun ble reddet veide hun 39 kilo. Da var hun avmagret og apatisk. 

I dag lever hun med voldsalarm og har store psykiske problemer. Hun ser seg bestandig over skulderen, og er plager med sosial angst. 

Mannen ble aldri anmeldt, og han har etter at hun  forsvant, giftet seg igjen hele 3 ganger. Dette kan han fordi ingen av kvinnene har tørt å si noe. Han kan fortsette å nedlegge og ødelegge folk fordi ingen har mot, eller ork, til å anmelde psykopaten. 

Stakkars de som har vært, og de som kommer etter. Han kommer aldri til å gi seg før noen anmelder han.....aldri! 

"Jeg er ingenting lenger...."

 


 

Ved første øyekast virker han tilsynelatende frisk og fin. Han er pen i tøyet, og er ny klippet på håret. Han sier han gleder seg til å få hjelp med pusten sin, den var blitt skranten i det siste.

Det tok meg likevel ikke lang tid å forstå at her skrantet det på noe mer enn bare pusten. Her skrantet også hukommelsen. 

Konen hans er med inn. Hun sitter der stille. Jeg kjenner sorgen hennes langt inn i hjerterota. Hun er blitt mor igjen, i en alder av litt over 60, men nå altså til sin mann. 

Det er når han ser på meg at jeg gjenkjenner dette blikket. De grå øynene som ser uten å se. Som har mistet alt liv. De er nesten tomme. "Jeg har det ikke så bra" sier han stille..

Konen sitter fortsatt der stille, Jeg merker hun blir irritert når han ikke forstår hvordan han skal ta astmamedisinen sin. Jeg merker hun blir flau over sin egen mann som plutselig sitter der å babler uten mål og mening. 

"Fastlegen vår har brukt så lang tid på å finne ut diagnosen hans" sier konen plutselig. "Altså, at han glemmer. Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har vært hos han, men det er fortsatt ingen greie på dette" 

Når det kommer glemskhet er tid noe man har dårlig med. Jo raskere man begynt på tabletter som bremser - jo bedre er det. Her er det altså en fastlege som ikke har fulgt med i timen.. 

Jeg ser at dette sliter på de begge. Hun, fordi her må hun passe på sin mann som et lite barn. Han, fordi han fortsatt forstår. Han har mister sin evne til å være mann, og passe på konen sin. Ikke kan han kjøre bil lenger, ei heller betale en regning. Han sa det selv mens han tittet på meg med disse grå øynene sine:  "Jeg er ingenting lenger... Jeg er ingenting...

Når mørket kommer ,...

Dette er et brev fra ei venninne som er i dyp sorg. Hun skriver: Hei: jeg orker ikke så mye nå. Venninna mi har akkurat tatt livet sitt.! 

Vi andre som leser dette skjønner jo ikke en dritt. Hva får en godt voksen kvinne på snart 50 år, med to barn og barnebarn til å ta sitt eget liv? Med skytevåpen også...,

Vel, som psykiatrisk sykepleier som jeg er så skjønner jeg at dette var det hun ville. Hun ville ikke leve lenger, og derfor brukte hun våpen kontra piller ...

Om du blir forlatt av mannen du elsker, er der grunn nok til å reise fra dette livet? Er faktisk kjærligheten såpass at du ikke orker ensomheten? Mulig jeg er rar, men dette skjønner jeg ikke... Kjærlighet kommer og går. Vennskap kommer og går. Barn og barnebarn har man for evig. ... Og dette drar vi i fra? Med egen fri vilje?

Kjære deg som sendt meg historien; Tusen takk.. Takk for at du deler den med meg! Takk for at jeg får dele den med dere! 

Vær glad for hvert minutt og dag du lever er mitt budskap til deg!
 

Er dette verdighet?


                                                  Jørn Grønlund
 

I går hadde hun time igjen, denne damen jeg har blitt så glad i. Hun som har kols og lungekreft, men som har kjempet for det som er hennes og andres rett, nemlig å få dette blå kortet som ligger i vinduet i bilen. - Handikappbeviset.

Dette er en av mange saker hun kjemper for. Hun klarer nesten ikke gå fordi pusten ikke holder, men hun er like kjapp i replikken - heldigvis! 

Vi hadde en fin samtale som vanlig, men så kom dette hjertesukket som jeg føler for å dele med dere. Hun har ei venninne på et sykehjem. En dame som sikkert er like kjapp med ord, men som på grunn av sykdom er lenket til sengen. 

Det er kveld på sykehjemmet, ja kveld og kveld. Klokken er så vidt passert 17, men likevel det er tid for kveldsstell. Noen må stelles såpass tidlig skal pleierne rekke over alle pasientene for kvelden. Dette er ille i seg selv, men er ikke essensen i denne historien. 

Alle vet at sykehjem skal spare penger, men at man skal spare på dette,  ja det skjønner jeg ikke, Det er nemlig slik at her får alle bare ett plastglass pr dag.  Du vet slike hvite som du får hos tannlegen. Når denne damen skulle få hjelp til tannpuss i sengen spurte hun pent om hun kunne få ett nytt til å skylle tannbørsten med. Svarer var ett ganske tydelig NEI! 

Hun kunne få ett plastkrus - ferdig med den saken. Det denne damen måtte ha fått ut av tennene, skulle hun altså få inn i munnen igjen... Det var heller ikke snakk om å bytte ut vannet, det hadde pleieren dessverre ikke tid til. 

Kjære vene da... Hva skjer med våre gamle egentlig? Hvordan kan man spare penger på noe så banalt som plastkrus?  Og de som betaler 80 % av "lønna" si for bo der! Nå må vi vel snart ta til vettet - eller? 

 

"Disse har seg selv å takke"


 

Den siste tiden har jeg vært opptatt med en lokal sak her i Drammen, nemlig bom i og rundt byen min. Nå skjønner til og med jeg at bom må det bli når man bygger nye veier i dette landet. Den debatten der tar jeg ikke, den ballen er rett og slett død.

Det jeg er i mot er en bom som stenger min bydel ute fra felleskapet som er byen min. Det jeg synes er forkastelig og rett og slett umoralsk er at det kommer en bom som deler en skolekrets i to. Dette blir jeg på den ene siden - du på den andre siden. Bra for ett klassemiljø, synes du?

Denne uken var bomring og bypakke oppe i formannskapet i Drammen hvor det ble vedtatt og stemt JA til bom. Det vil også si at det jeg kjemper i mot " bom på Rundtom" er vedtatt. Akkurat der den absolutt ikke skulle stått.

Det som gjør meg litt uvel er en uttalelse fra en av våre folkevalgte. I et intervju skal han ha sagt at det er beboerne på Åskollen og Konnerud som skaper kø, kaos og forurensning i Drammen sentrum. Derfor må disse bidra med ekstra bompengebetaling. 

Legg merke til ordlyden "disse" Jeg er altså nå blitt som en brunsnegle som ingen vil ha inn i sin bydel. Jeg er ett skadedyr som siver innover sentrum og lager forurensing, kø og dævelskskap! Jeg ødelegger så mye for byen min at det er til pass for meg å betale DOBBELT av det andre betaler når jeg skal på postkontoret mitt eller på apoteket. 

Jeg forventer snart at skadyrkontrollen kommer med hvite klær og gassmaske og utrydder "disse" udyrene fra Hedensrud, Tangen, Åskollen, Konnerud og Skoger. Fyrsj ' a meg for noen kryp! 

Godt det snart er valg dere! Da vet jeg jammen hva jeg IKKE skal stemme! Hurra ! 

Og dette jakter dere på ?? Herregud...


 

Dette bildet flyr verden rundt. Her tvinger fransk politi en muslimsk kvinne å kle av seg burkinien på en strand i Nice. 

Altså - kjære vakre vene! Har ikke dere i politiet i Frankrike litt mer å gjøre enn å be muslimske kvinner kle av seg på en strand? Herregud, dere har hatt to terror angrep i Paris, sist i sommer i Nice, også bruker dere ressurser på å fly på stranda for å håndheve dette??? 

Om disse damene ønsker å svette i seg nesten till døde på en strand med disse klærne, så la nå de for guds skyld det.. Nå er det vel ikke "vår" gud de tror på, men er det så forferdelig viktig at dere må fly rundt slik?? Jeg skjønner ikke dritten av det! 

Når jeg ser på dette bildet blir jeg i grunn litt uvel. Hva tror du denne jenta må føle? Dette er religionen hennes for søren. Hun må altså kle av seg med 3 mannfolk i skuddsikre vester rundt seg - flott ! Dette blir jeg skikkelig imponert over! God medmenneskelighet dette her! 

Kjære fransk politi: JAKT på de som ødelegger landet deres for turister! Ta nå ikke disse jentene på stranda! 

 

Etter natt kommer dag

 



 

Sitter å funderer på hvordan jeg skal skrive dette innlegget, uten at det skal se ut som et salgs innlegg. Det er ikke ment som det. Bare som en opplysning på at du skal vite. 

De siste to årene mine har vært, ja, hva skal jeg si.. En liten berg og dalbane.  Det har vært alvorlig sykdom i nær familie, og jeg har brent kruttet i begge ender. Altså både jobb-messing og privat.. 

Det er ingen som sier at livet et en dans på roser, og om noen sier det, er det løgn fra ende til annen! Alle mennesker opplever gode og dårlige tider i livet, men når de kommer som perler på en snor, ja da kan hvem som helst kollapse. 

Nåja, jeg gjorde ikke det, men det føltes faktisk ikke langt unna noen ganger. Ting var vokst laaaaangt over meg mitt hode. Jeg var faktisk det vi sykepleiere kaller, "drit lei og ferdig! "

Så leser jeg om Forever Living sin juice skal gi energi og økt velvære. Jeg, som ikke tror på noe "hokus pokus" fant ut at jeg hadde ingenting å tape på å prøve.

Som sagt, så gjort. Jeg begynte på juice av Aleo vera og tranebær, berry. Dette er så teit at du vil tro jeg lyver, men jeg gjør ikke det. Jeg fikk pågangsmotet og energien tilbake. Jeg tok kontakt med søsterklubben min igjen, og det beste var: Jeg gledet meg til å se dem. 

Før fant jeg på ti tusen unnskyldninger for å slippe å se noen som helst etter arbeidstid, Nå var jeg klar, våken og glad! Var det tilfeldig, eller var det noe i denne juicen? 

Vet du, for meg spiller det ingen rolle. Jeg drikker den hver dag og er nå sååå utrolig takknemlig for at den har gjort livet mitt til ett sted jeg ønsker å være! Så jeg vil bare si, takk. Tusen millioner takk:) 

http://myaloevera.no/monica-drammen

 

" Slutt nu og syt, søringa"


Dagbladet.    Jepp, dette kan vi søringa noe for...

 

Sitter å ser på kommentarfeltet på VG der folk har skrevet om været i går. Alt ble stengt i Oslo på grunn av vann. Det oppstod lange køer, og på E - 18 stod det bom stille - folk begynte å gå.

Regn i så store mengder på få timer tåler ikke veinettet vårt. Det ble totalt kaos, og på bilder kan vi se bilene regelrett svømmer i vann i tunnelene. Alt ble stengt. Kaoset var et faktum! 

Så når de første bildene kommer ut, begynner de første meldinger fra nord i vårt land å tikke inn. Jeg gjentar: "Slutt nu å syt, søringa. Tåler dere ikke no?" " Tåla dokker ikke vann?" Og slik fortsatte det.. Side opp og side ned. 

Altså, jeg liker nordlendinger jeg, og har mange venner der fra, men dette blir jeg så fordømt provosert av! Kan vi "søringa" noe for at der ramler ned kubikk vis med vann? Er det vi som kjører og bor her som har bygget dette veinettet? Vel, kanskje de var "søringa", men meg var det ikke..

Det bor mange nordlendinger her sørpå. De sier alle at de flyttet hit av 3 grunner: jobb, vær og lys! Så hvorfor dere hele tiden skal hasjerere med oss "søringene" da om vær,  skjønner jeg Ikke. Dere kom jo hit på grunn av det. 

Alle vet at nordavinden er kald, og sønnavinden varm, derfor er det varmere her enn der.. Ekstrem vær kan verken du eller jeg noe for. Slutt å sleng med leppa, og fei for egen dør!!

 

Trygg økonomisk som samboer ?? NOT !!

 

 

Nei, nå er det på tide å få hodet på plass igjen etter ferien, og starte bloggen igjen:)

Jeg hadde i går en samtale med ei venninne. Hun forelsket seg og hun og kjæresten bestemte seg for å kjøpe hus. Eller rettere sagt, hun bestemte seg for å flytte inn hos han, og selge sitt hus. 

Som sagt som gjort. Hun selger, og får en fortjeneste på 800 000. Disse pengene setter hun i huset hvor hun flytter. Det fixes ute og nye møbler kommer inn inne. De er lykkeligelige og forelsket. Ikke lenge etter blir de foreldre til en liten gutt - lykke.

Tiden går, men kjærligheten er der. Hun spør om kontrakt om huset, men han sier at det "du har med deg inn, tar du med ut "- trenger ingen kontrakt. Herregud, de elsket jo hverandre, eller hva? Kontrakten ble aldri skrevet ...

Årene går, ting er plutselig vanskelig. De blir enige om å skille lag. Barnefordelingen er det ikke noe i veien med,, hun finner en ny leilighet hun leier for en periode. Hun tror hun skal bli kjøpt ut. Vel, der er essensen min kjære venn. I følge hennes advokat står hun uten en dritt pga denne kontrakten som aldri ble skrevet  - nada. 

"Det du tar med deg inn, tar du med deg ut" betyr altså ikke noe!! Selv med samboer med felles barn!

Skjønner du hva du har å gjøre? Ingenting varer evig, selv om vi måtte ønske det. Lever du slik som henne - gjør noe med det!!! 

 

 

 

Den usynlige volden!


 

 

Jeg har skrevet om familevold før. Jeg har skrevet om menn som slår kjæresten sin, meg, og jeg har skrevet om Munchausen by proxy. Mødre som skader sine barn med vilje for selv å få oppmerksomhet. 

Nå har jeg lest boken til Tove Ingebjørg Fjell, "Den usynlige volden" Hun er professor i kulturvitenskap ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap. Denne boken handler om om kvinner som slår og utøver psykisk partnervold mot mannen sin.,

Disse informantene i boka, altså mennene, forteller ganske like historier om hvordan de opplever volden. Noen blir slått, noen blir truet, og mange forteller om eiendeler som blir borte eller ødelagt. Blant alle disse historiene er det spesielt en jeg vil dele med dere. Denne mannen hadde først blitt dyttet ned en trapp av konen sin. Han fikk brist i 3 ribben og forstuet en arm. Jeg gjengir:

«Jeg lå på sofaen og hadde veldig vondt i både ribbeina og armen. Da kom hun inn og satte seg skrevs over meg, over både ribbeina og armen. Vi hadde en sofa med kraftige armlener i tre og så tar hun meg i håret og smeller hodet mitt ned i armlenet, gang på gang. Så går hun helt av hengslene». 

Det som er fellesnevneren hos nesten alle av disse mennene er at de ikke går til lege når "uhellet" har skjedd. De snakker ikke om det til noen, og mange lever i dette samlivet i årevis. -Hvorfor? 

Er dette fordi de skal være den sterke, og når de får juling av konen sin så er det samme som å være en "svak" mann? Er man redd for å bli sett på som veik og en dott? I boka ble det også fortalt at mennene var redd for å snakke om dette til noen, fordi de var redd for å miste sine barn i eventuelle barnfordelingssaker 

Dette var en sinnsyk lesning! Men så er jo dette sinnsykt, uansett menn eller kvinner som slår, og utøver psykisk vold mot andre. Dette er nok en litt glemt gruppe, fordi vi vil ikke tro det er sant, men fy a meg.. - det er det gitt! 

 

Gir vi totalt blaffen?


(Aftenposten)
 

Jeg sitter på en campingplass i vakre Tyløsand i Sverige og hører folk forbanne skyene som er foran sola, vinden som er blåser, og at det er kaldt i skyggen. På bloggverden skrives det om sunne kakeoposkrifter, og hvordan vi skal trene best for å holde sommerformen oppe. 

I sterk kontrast til dette, sitter det i dag folk i vakre Nice og gråter. I Nice er så langt 84 mennesker drept, meid ned av en idiot i en trailer på flere titalls tonn. Denne fyren kjørte inn i en stor folkemengde med klampen i bånn. Byttet kjøreretning for å kjøre der det stod mest folk, med en take i hode - Drepe flest mulig. 

Etter 2 km blir han skutt og drept. Langs promenaden ligger det døde kropper overalt. Mange av dem var barn som ikke klarte å løpe unna. Jeg blir uvel og forferdelig trist av å lese om dette. 

Er det derfor vi distanserer oss? Er det derfor vi forbanner skyene, vinden og at det er kaldt i skyggen? Er det derfor vi skriver kakeoppskrifter, og om å trene best? Gir vi totalt faen, eller er det vår måte å rømme unna på? Jeg synes det er rart at det ikke snakkes mer om her, hvor det er så mye folk. Men det er stille. De er opptatt av været...

Jeg sier ikke det er feil, jeg synes bare det er rart. Jeg har skrollet Facebook siden min, joda det skrives om, men været er viktigere. Jeg ser det er sol i Norge i dag, og folk er mer opptatt av strandliv, enn folk som ligger døde igjen i Nice

 

 

Når stumpen blir en tiger !

 


(Tatoos.com)
 

Dette er noe av det mest fascinerende jeg har sett på en stund, og ikke minst, dette må ha gjort noe forferdelig vondt..?

Det jeg lurer mest på er hvordan denne tigeren vil se ut når sprett opp rumpa siger litt ned og alderen tynger.  Blir det en tiger med nedover ører? Blir det en tiger med hull i ørene der celulittene blir mer og mer synlig? Blir denne tigeren gammel med rynker? 

En annen liten ting er jo spørsmålet - Hva får oss jenter til å ønske slike store tatoos over halve benet og rumpa? Jeg skjønner jo greia når man er 30, men vi blir jo alle gamle en dag. Hva da liksom? 

Nå høres jeg sikkert ut som en gammel kjerring:).. Joa, for mange er jeg sikkert det også, men jeg tviler sterkt på at denne tatooen er like fascinerende da.. Jøje meg! 

Gleder du deg til å bli gammel, kjære eldrebyråd ?

 

Kjære eldrebyråd! 

En 96 år gammel dame sitter og gråter. Hun og 28 andre har fått beskjed at det huset som har vært deres hjem de siste årene, ikke går med overskudd. Disse eldre menneskene skal flyttes, og hvor vet de ikke ennå. Kanskje må de flytte til en annen by-del, kanskje lengre - ingen vet. 

Hva om noen hadde kommet til deg, kjære eldrebyråd, hevet en finger over deg, for så kaste deg ut av ditt hjem. Du visste ikke hvor du skulle flytte, bare at du skulle ut av det som du kaller hjem. Hadde du sovet godt på natten? Hadde ikke du satt deg ned og grått litt over ditt liv? 

Disse eldre menneskene har allerede mistet ett hjem. De har flyttet fra huset de oppdro sine barn og laget sin middag gjennom flere tiår. Der var helt sikkert vondt den dagen de måtte si farvel til dette huset med  minnene i. Jeg kan nesten garantere deg at de fleste ikke ville på noe sykehjem, men de skjønte at de ikke hadde noen valg. 

De fant seg alikevel i det. De flyttet. De flyttet sammen med ukjente mennesker som etterhvert ble deres venner og nye familie. De begynte ett nytt liv i nytt hus. Livet smiler igjen. De føler seg trygge, og har det fint. 

I velferdsstaten Norge sitter det nå 28 eldre mennesker og er redde. De vet ikke hvor de skal bo, eller hvem som bor der. Nok en gang, i en alder av 96 år, skal de flytte. De kjenner ingen, men det spiller liksom ingen rolle. Kommunen tjener ikke penger, de går i underskudd - derfor hasta la vista ... 

Er du stolt over dette, eldrebyråd? Skal vi kaste deg ut av ditt hjem, og spre familien din rundt om i byen? Ville du hatt det bra da? 

Her er det noen som bør skamme seg! Skikkelig og lenge! Fytti i rakker'n! Hjerte mitt blør for disse eldre menneskene! 

"Det er da ikke min hekk??"



 

I dag overhørte jeg en diskusjon mellom to damer på legekontoret hvor jeg jobber. Hun ene av disse damene var oppriktig opprørt og sint. Diskusjonen gikk ut på et litt vanskelig tema, nemlig hekk. Altså ikke hvem som helst sin hekk, men naboens hekk. 

Stort sett alle som har hus vil gjerne dele eiendommen sin litt. Enten velger man en hekk, eller et gjerde. Velger du et gjerde så krever det vedlikehold som feks maling. Velger du hekk så krever den sitt også. Den må nemlig trimmes og klippes. 

Denne diskusjonen som gjorde denne damen så opprørt gikk ut på at naboen hadde plantet en hekk. Hun syntes ikke det var noe galt i det, tvert om. Hun likte at det var en hekk der, det var bare det at naboen hadde tydligvis glemt at hekken har to sider. Han trimmet SIN side av hekken, men hennes var glemt. 

Denne damen var ikke så gammel, men hadde problemer med leddene sine slik at det å bruke en hekksaks var vanskelig. Forøvrig hadde hun ingen heller. Hun hadde heller ingen planer om å kjøpe en. Når naboen hadde planter denne hekken, så var det også han som burde klippe den - på begge sider! 

Nå kan det hende du synes denne diskusjonen er typisk for en nabokrangel, men her var det ikke snakk om det. De var ikke sinte, men hun var litt oppgitt. Det må jeg jo si meg enig i. Har du planer om å plante en hekk mot naboen, så forhør deg først da. Det er ikke sikker naboen din synes det er like greit å klippe din hekk, og ikke minst rydde opp. 

Det er jo som denne damen sier - ikke glem at den har to sider, eller som værre er, ikke glem at du i hele tatt har plantet den. Du ville vel ikke ha bedt naboen din male ditt gjerde også, eller? 

 

Klapser du ditt barn?


 

Nå tror dere sikkert at jeg har lagt barnevern for hat, men altså nei er svaret. Jeg har ikke det, men når en etat som er så viktig for deg og meg gjør feil på feil, må man jo kunne stille spørsmål synes jeg..

I dag igjen får jeg servert en historie. Denne historien kunne vært min eller din. Denne historien er som veldig mange andre historier jeg har hørt den siste tiden, det er så lite som skal til. ...

Denne historien er om en dame fra ett annet land enn det vi bor i, men hun bor og lever her. Hun er norsk i passet, men utenlandsk av utseende og væremåte. Hun virker sint for oss nordmenn når hun snakker, men i hennes hjemland er det vanlig.

Hun har barn, og har var gift med en nordmann som ikke var så snill mot henne. I dag lever hun alene, hvor de eldste har flytter ut for å gå på skole, mens den yngste bor hjemme og går på barneskolen. 

I en time med helsesøster og lærer snakker barna om å være barn og hvordan de har det. Denne jenta forteller at mor har klapset henne på baken flere ganger. Naboen har også hørt at hun er høylytt og kjefter på barnet sitt i oppgangen hvor de bor. Han ringer inn en bekymringsmelding. 

En dag mor sitter å venter på barnet skal komme fra skolen, venter hun forgjeves. Hun kommer ikke hjem. Skolen ringte etter denne samtalen til barnevernet og to menn!! LES: to menn dro med seg jenta inn i en bil og kjørte av gårde. Jenta var livredd! Hun skjønte ikke noe, og mor hørte ikke noe. 

Først når mor ringte skolen fikk hun beskjed. Barnet var hentet. Hun kom ikke til å komme hjem! Lang historie kort, barnet er hjemme nå, takket være en god advokat som kjørte barnevernet knallhardt.

Jeg gir meg ende over.. Hva i all verden er greia? Jeg har klapset mine barn. Jeg har vært så sint at jeg kan sprute ild på dem, og det skal være grunn god grunn til å ta de fra meg? 

Men tilbake til utgangspunktet. Har ikke dere som jobber med barn klapset deres egne noen gang? Kan du med hånda på hjerte si at du heller aldri har vært så sint st du roper og skriker til det? Vet du, om du svarer nei, så tror jeg du lyver. 

Husk, at denne damen er fra en annen kultur. De roper og skriker. Det er slik det er. Det må da for guds skyld gå an å bruke hode i denne etaten også, eller? 

"Dere nordmenn er skikkelig uhøflige!"


 

For en liten tid tilbake jobber jeg med en utenlandsk jente. Hvor hun var fra geografisk sett husker jeg ikke, men det spiller heller ingen rolle her. Hun hadde bodd flere år i Norge, og snakket godt norsk, men hun var ny i jobben så jeg kjente henne ikke så godt.

En dag vi to jobbet sammen inne hos en pasient kom jeg på noe jeg hadde glemt. Jeg snur meg mot henne, peker å sier: "hei, kan ikke du gå inn på lintøyrommet å hente flere vaskekluter da. Jeg glemte visst å ta det med meg"

Jenta snur på hælene og går ut. Etter en stund er hun tilbake og nærmest kaster klutene mot meg. Jeg titter forundret opp, og ser inn i to sinte mørke øyne. 

"Dere nordmenn er så urolig uhøflig" freser hun sint. "Slik dere snakker til andre på, snakker ikke vi til hundene våre en gang. Det å peke på andre er rett og slett skammelig!" 

Jenta står over meg og fortsetter tiraden sin: "Hvorfor bruker du ikke fornavn? Hvorfor snakker du til meg som om jeg skulle være ett dyr? Hvorfor peker du på meg?"

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke skjønte en dritt. Jeg hadde pekt, og jeg hadde sagt du. Dette ordet bruker jeg hele tiden. Jeg har aldri visst, eller tenkt,  at det var feil i hennes vokabular. Rolig reiser jeg meg opp, og ber henne vente inne på kontoret. Dette måtte vi snakke om. 

Jeg er ikke flink med navn. Det er faktisk noe jeg er skikkelig dårlig på. Jeg sier du til alle, uten å tenke på at det er feil. Vårt norske språk er bygd opp på du'er. Vi sier det mer enn å bruke fornavn, eller rettere sagt, jeg gjør. 

Tankefull går jeg inn til denne jenta og prøver å forklare. Jeg ser at hun ikke forstår. Jeg sier at jeg skal prøve å bruke fornavn, og tenker i mitt stille sinn at det kommer til å bli vanskelig. Jeg som knapt husker navnet på naboene mine.. 

Denne historien sitter godt i hodet mitt ennå. Jeg prøver å huske navn, og jeg tar meg i å ikke peke når jeg snakker, men fortsatt går jeg i "du" fella! Det er søren så vanskelig, og helt i mot norsk ordspråk, synes jeg da. 

Når det perfekte liv er en løgn...

 

Jeg slutter aldri å forundre meg over mennesker. De som har det så rosenrødt. De som er så perfekte. De som klarer alt uten å bli slitne. De som poster bilder av sitt flotte familieliv. De som skriver statusmeldinger om hvor bra de har det.

Igjen har det altså skjedd. Igjen har disse flotte bildene, statusmeldingene og livet generelt vært spill for gallerier. Det var visst ikke så perfekt. Livet som smilte, ble plutselig til tårer, og dette skjedde liksom over natta? 

Det å late som om livet smiler når du har det  dårlig, skjønner jeg ikke en dritt av. Det å få alle oss rundt til å tro at du har det bra, også har du det stikk motsatt skjønner jeg heller ingenting av. Er det faktisk så viktig for deg hva omverden ser, at du skriver løgn på sosiale medier? 

Når korthuset faller sammen må det være forferdelig å være deg. - Spesielt når man for to dager siden hadde verdens lykkeligste familie, i følge Instagram og Facebook. Det perfekte var ikke så perfekt. Lykkeboblen brast med ett brak, og du sitter ribbet tilbake. Det ble med ett stille på Facebook, og det er vel ikke så rart kanskje...

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
astmaogallergi/Monica's blogg

astmaogallergi/Monica's blogg

44, Drammen

Hei på deg:) Jeg er jente på 44 år som jobber som sykepleier på en privat lungeklinikk i Drammen hvor diagnosene for det meste er astma, kols og allergi. Jeg har selv astma forøvrig. Jeg vil i denne bloggen skrive litt om livet, og det jeg har sett, og opplevet som sykepleier. Håper du vil like det jeg skriver om. God lesning :) Ønsker du kontakt med meg kan du sende meg mail monicahsvendsen@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits